Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
«Grov kroppsskade med dødelig utfall» heter nå det avisene før kalte drap eller mord. Vi skal liksom lulles inn i kaskader av ord. Hadde det vært mulig hadde det hett at «gjerningsmannen var uheldig og avstedkom en alvorlig ulykke». En nymotens tåkeheim, som har til hensikt å distansere oss fra all djevelskapen som kontinuerlig ramler mot oss fra aviser og PC-skjermer. Slike omskrivinger av virkeligheten er blitt medienes fremste virkemiddel for å tildekke politikernes fiasko-ferd. Politikkens fremste slagmark er nemlig ikke lenger Stortinget, men det vi før kalte journalistikken. Vil du opp og frem i medieverdenen går veien derfor om politisk blad-smøreri.
«Journalistikk»
«Journalisten» gjør altså seg selv til det egentlige intervjuobjektet. Stakkaren som tilsynelatende står frem med sine meninger, bakes bare inn i saken på den mest finurlige måte for å rettferdiggjøre «journalistens» meninger. Ikke å undres over at politikerne selv pøser inn nesten 425 millioner kroner i såkalt pressestøtte årlig. For uten moms-fritak. Vaktbikkja her er det såkalte Medietilsynet. De sørger for at de rette får tilgang til denne formuen. Kommunist-avisen Klassekampen får eksempelvis 45 millioner. Mens Helge Lurås og iNyheter fikk avslag fordi «Medietilsynet vurderer at avisen ikke oppfyller vilkårene i forskriften om å ha som hovedformål å drive journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt.» Pussig nok kaller de imidlertid iNyheter for «avisen».
«Kjøpt og betalt»
Alle som fortsatt har den minste tankevirksomhet i behold, ser umiddelbart at her har man virkelig satt bukken til å passe havresekken. Hadde noe slikt blitt praktisert i land vi ikke liker, skulle vi straks ha hørt hylekoret og anklager om korrupte tilstander. Og med god grunn. Vi hadde kalt dem «kjøpt og betalt». Pressens viktigste oppgave i et demokrati er jo å holde eliten i ørene. Og sørge for at de ikke tør å misbruke befolkningens tillit på en dårlig måte. Straks «journalistene» blir avhengige av politikernes velvillige smøring er vi over i noe helt annet som vi rett og slett ikke kan ha tiltro til.
«Fandens meisterstykke»
For å omskrive forfatteren Arne Garborgs skuespill «Læraren» en smule, kan det være fristende å si: «Det må vera Fandens meisterstykke dette då han fekk journalistikken ombygd til sitt bruk. Og det så fint at ho enno trur ho er objektiv.» Er det noe politikerne vet å benytte seg av så er det vissheten om at alle fødes som originaler, men dør som kopier. Det gjelder derfor bare å pøse på med den ønskede propaganda helt til målgruppen – deg og meg – har antatt ønsket karakter.
Politisk blasfemi uønsket
Det er symptomatisk at europeerne konfronteres med stadig flere totalitære tiltak etter hvert som det tidligere verdensriket rives i fillebiter. Aldri før har behovet for en fri presse vært større. Samtidig har heller aldri båndene til makthaverne vært større. Mange er totalt avhengige av statens milde gaver. Ja, flere av de såkalte «avisene» er jo nærmest å regne som politiske menighetsblad. Og der vil man ikke vite om vranglære og annen bespottelse. Politisk blasfemi er blitt Vestens avverge-svar på at de nærmer seg andre verdensdelers liknende propaganda-maskiner. Det sørger de politisk dominerte vakt-bikkjene for.
Løgnen er uendelig
«Mennesket er mer redd for tanken enn noe annet på jorden. Mer enn ruin. Ja mer enn døden selv». Dette uttrykte i sin tid filosofen Bertrand Russell (1872 – 1970) Han var en britisk matematiker, filosof, logiker, historiker, samfunnskritiker og Nobelpris-vinner i litteratur. Restene av vårt grandiose kontinents ide-rikdom forsvinner nå på løpende bånd i konformitetens ensporede suppe. Nåde deg om du våger å kle denne tilstanden naken. Om det ikke går an å tie deg i hjel, skal du i så fall knuses så ettertrykkelig at all din opposisjon bringes til taushet. Har man nemlig begynt å juge, er det ingen vei utenom nye avledningsløgner. Den viktigste forskjellen på sannhet og løgn er jo som kjent at der sannheten er en, er løgnen uendelig. Og har du ikke guddommelig hukommelse, så møter du deg selv i døren – før eller siden.
