Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Glenn Bergstø, Menneskerettsforkjemper
Jeg lurer selvsagt ikke på om myndighetene eller mediene har tatt lærdom av dette, men på om vi, den norske befolkningen, har gjort det.
Covid-perioden
Vi opplevde et land i unntakstilstand og et land som var stengt i 708 dager. Dette innebar de sterkeste og mest inngripende tiltak som noen gang var innført i fredstid.
Det ble innført forbud mot alle kulturarrangementer, idrettsarrangementer og organisert idrettsaktivitet. Gudstjenester i Den norske kirke og andre trossamfunn ble avviklet. Den eneste restriksjonen som ble stoppet, var stenging av Vinmonopolet.
Grensekontroller og reiserestriksjoner ble innført, med obligatorisk testing og karanteneplikt. Det ble forbudt å oppholde seg på fritidseiendommer som ikke lå i bostedskommunen, og det var restriksjoner på å ferdes mellom kommuner. Smittester ble gjennomført kontinuerlig, og vi fikk beskjeder om selvkarantene.
Vi ble fortalt hvor mange vi kunne ha på besøk, hvem vi kunne invitere, og hvor lenge de kunne bli. Pleksiglass dukket opp overalt, og vi måtte bruke munnbind.
Personlige soner på to meter ble innført, sammen med tidsbegrensninger på 15 minutter i visse situasjoner. Skoler og barnehager ble stengt, vi jobbet fra hjemmekontor og holdt møter via Internett. Eksamener ble avlyst, og lønnsoppgjør utsatt.
En mobilapp kalt «Smittestopp» ble lansert, og vi var nær ved å innføre et koronasertifikat. Helsevesenet stoppet nesten opp; viktige undersøkelser og behandlinger ble avlyst eller utsatt. Enkelte medisiner manglet, og oppmerksomheten ble fjernet fra dem som ikke var smittet av Covid.
Arbeidsledigheten steg kraftig, og næringslivet opplevde harde tider, som noen ganger førte til konkurser.
Alt dette skjedde mens politikere, byråkrater og den globale eliten holdt fester og gallaer uten munnbind. De fløy med private fly, bodde på luksushoteller og ignorerte stort sett restriksjonene vi andre måtte følge. Deres arbeidsplasser, lønninger og livsstil var aldri truet.
Frykt
Hver dag blinket smittetallene i sterke farger i avisene og rullet over skjermene 24 timer i døgnet. Mediene kjempet om hvem som kunne skremme folket mest. Myndighetene oppførte seg som om jorden snart skulle gå under, samtidig som de viste sin mangel på medisinsk kunnskap.
For å forsterke frykten, ble personer som døde med Covid registrert som Covid-dødsfall, slik at antallet som døde av viruset skulle virke mye større enn det faktisk var. Myndighetene og mediene klargjorde ikke forskjellen mellom smitte og sykdom, noe som fikk antallet koronasyke til å fremstå større enn det virkelig var. Vi ble bedt om å isolere oss, deretter bli testet, og så isolere oss igjen.
Noen kjørte alene i bil med munnbind, andre gikk alene i skogen med munnbind. Enkelte nektet familiemedlemmer å feire jul sammen med dem, og bestemødre døde alene og isolert.
Landet vårt var preget av frykt, og folk ble hysteriske og aggressive. Barn levde i frykt for at de kunne ta livet av noen bare ved å hoste. Denne frykten påvirket nesten alle, på tvers av sosioøkonomiske forskjeller. Vi så den hos leger, akademikere, politi, lærere, rørleggere, fattige, rike, unge og gamle.
Frykten gjorde oss irrasjonelle og ukritiske. Vi var desperate etter svar og en vei ut av angsten, og dermed godtok vi alt som ble sagt av dem vi trodde hadde løsningene. Frykten førte til at vi overså at det de presenterte oss for ikke var logisk og brøt med kjent medisinsk kunnskap.
Vi ignorerte at de spredte mer frykt enn håp, at deres restriksjoner ikke fungerte. Vi overså at smitten bare økte jo flere tiltak de iverksatte, at de brøt Grunnloven og menneskerettighetene, og at nesten alt vi ble fortalt viste seg å være misinformasjon, desinformasjon og direkte løgner – noe vi fortsatt ignorerer den dag i dag.
Mest av alt forandret frykten hvordan vi behandlet hverandre. Vi ble mistenksomme og angivere. Frykten overskygget vår kjærlighet til dem vi stod nær og ble en katalysator for konformitet. Likevel var det en liten gruppe nordmenn som fryktet myndighetene mer enn de fryktet Covid.
Disse opplevde noe i denne perioden som de ikke trodde var mulig i et moderne, opplyst og sivilisert Norge.
Vaksinen
I desember 2020 kom vaksinen – en vaksine som ble utviklet, testet og produsert på 213 dager. Den ble fremstilt som et middel til å stoppe smitte og spredning, en uoffisiell borgerplikt, og en trygg og effektiv løsning som skulle gjenåpne landet.
Slik gikk det ikke. Smitten og sykdommen økte likevel. Vi ble mer mistenksomme og aggressive. Vaksinen ble en ytterligere katalysator for konformitet.
Det utviklet seg et segregert samfunn der uvaksinerte ble annenrangs borgere, utsatt for forskjellsbehandling og egne restriksjoner.
Myndighetene og mediene pekte dem ut, og avisoverskrifter pisket opp hat ved å hevde at uvaksinerte holdt Norge som gissel. I norske aviser ble det til og med tillatt å oppfordre til vold mot uvaksinerte.
Leger og sykepleiere mistet jobbene sine. Mange arbeidstakere ble ulovlig presset til å gjøre ting de ikke ønsket, og opplevde represalier med konkrete konsekvenser. Pasienter ble tvunget til å ta valg de ikke ville for å motta helsehjelp og behandling.
Familier og vennskap ble splittet. Mange mistet tilhørigheten til kirken sin, klubber og foreninger de hadde vært en del av hele livet. De ble mobbet, utstøtt og isolert. Enkelte i Norge ønsket til og med at uvaksinerte skulle nektes helsehjelp eller plasseres bakerst i køen.
Noen håpet at uvaksinerte skulle bli smittet og dø uten behandling – et ønske de aldri tidligere hadde uttrykt om drapsmenn eller terrorister som Anders Behring Breivik. Uvaksinerte ble fremstilt som verre enn terrorister. Selv helsepersonell, politikere, prester, buddhistmunker og menneskerettsaktivister støttet slike holdninger.
De som opplevde bivirkninger av vaksinen, ble ofte behandlet like dårlig som uvaksinerte. Selv vaksinerte som hadde fulgt alle råd ble utstøtt av menighetene sine fordi de våget å snakke om skadene de opplevde. De mistet trygghet, nettverk og venner de hadde lent seg på, kun fordi de fortalte om sine erfaringer.
Rundt omkring i landet ble det opprettet støttegrupper for uvaksinerte og vaksinerte som angret på valget sitt, slik at de hadde et sted å snakke fritt uten å miste venner, familie eller jobb, og uten å bli kjeftet på, mobbet eller angitt.
Avsløringer
Covid rev masken av Norge. Det viste hvem vi er som folk. Pandemien brakte frem både det verste og det beste i oss. Den skapte en ekstrem situasjon med ekstreme konsekvenser. I flere år var mange redde for å si hva de mente, og det som var lov å uttale, ble sterkt begrenset. Vi, den norske befolkningen, stigmatiserte alle som sa noe tabubelagt, uansett om det var sant, korrekt eller viktig. Covid avslørte angivere og at vennskap hadde nye betingelser. Den viste hvordan frykt får oss til bevisst å ignorere lover, menneskerettigheter, menneskeverd, ytringsfrihet og anstendighet. Covid avslørte hvor lett frykt kan få oss til å gi opp frihet.
Covid viste hvordan vi nordmenn reagerer når vi møter totalitære trekk.
Og vi feilet.
Den avslørte hvem folk er og hva de står for.
Lærdom: Har vi glemt allerede?
Om vi som folk har lært noe, er usikkert. Vi stoler fortsatt nesten like mye på mediene og myndighetene. Deres bedrag har ikke fungert som en lærdom. Vi bryr oss ikke mer om frihet; å miste den virket ikke som en lærdom. Vi verdsetter ikke åpenhet høyere; hemmeligholdet ga oss ingen lærdom. Vi har fremdeles ikke forstått hva informert samtykke innebærer, eller hvorfor det er så viktig. Vi har ikke lært hva frykt gjør med oss, eller hvordan konformitet kan forvandle oss til monstre. Vi har ikke innsett at menneskerettighetene også gjelder i kriser, eller hvorfor dette er viktig.
Selvsagt er det enkeltpersoner som har lært mye av Covid. Men som folk har vi ikke tatt lærdom. Dette er synd, for det nesten garanterer at vi vil gjenta feilene. Mektige mennesker uten skrupler har nå fått en blåkopi på hvor mye frihet vi er villige til å gi fra oss.
Vi kan lære mye av Covid om konformitet og konfliktskyhet. Vi kan forstå hvor viktig det er å kunne ytre sine meninger uten frykt for represalier. Vi kan lære hvordan mediene kontrollerer tanker, meninger og holdninger. Vi kan lære hvor verdifull frihet er, og hvorfor det er viktig å ikke leve i frykt eller la seg blende av den – spesielt mens erfaringene fortsatt er friske i minnet.
Hele Covid-perioden var en lekse i hva som skjer når vi ikke bruker kritisk tankegang og bare adlyder ordre.
Den var en påminnelse om konsekvensene av å ikke verdsette frihet.
Covid burde lære oss at hvis alle kritiske stemmer tier eller sensureres, er Norge og frihet i fare.
