Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
Fra sine luksuriøse salonger uttaler nå den ene million-gasjerte finans-guruen etter den andre om hvorvidt de tror på rentekutt eller ikke. Innehavere av bolig-gjeld og slunkne sparegriser skjønner selvsagt at denne gjengen av forståsegpåere ikke har annen innfallsvinkel til «sammensuriets» høyst frustrerende usikkerhetstilværelse enn som var det et dataspill. Slik er det opprinnelige byttemiddelet nå kun blitt et spekulasjonsobjekt drevet av all den griskhet og begjær mennesket kan oppdrive. En vanlig familie-far på vei til arbeid er prisgitt et system der han ikke er annet enn en simpel bonde på sjakkbrettet til gutta boys.
https://e24.no/norsk-oekonomi/i/eMB1LO/naa-tviler-oekonomene-paa-rentekutt-i-mars-haster-ikke
Her og nå
Stabilitet, forutsigbarhet og familiær trygghet for hus og hjem er som blåst bort av hyper-spekulative investorer og deres rådgivere. Hvis mål ikke er annet enn å tyne siste slump ut av ethvert prosjekt. I denne atmosfæren finnes det knapt noen som investerer i fremtiden. Alt er bare her og nå for eliten som tramper på «unyttige spisere», og skalter og valter med dem som var de ikke mennesker i det hele tatt. Deretter blir man forundret over at hele samfunnet tenderer mot økende aggresjon og kriminalitet. Unge mennesker mister rett og slett motet og forstår at de slett ikke er elsket, men kun nyttige idioter som har som eneste oppgave å fremme elitens private million-formuer.
Roten til alt ondt
Åndelige verdier som kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet, tålmodighet og selvkontroll var sentrale for oss barna i søndagsskolens program. Sammen med advarsler mot å stjele – ja endog mot løgn. Slik skulle det bli gagns folk av oss. Og det ble det fortsatt for mange av vår generasjon. Pengene var et hjelpemiddel – ikke et mål i seg selv. «Har vi mat, klær og husly, skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt», sier Bokji. Og man må ikke være fanatisk religiøs for å kunne ta til seg årtuseners lærdom.
Svarteper
Aldri før har så mange finans-spekulanter kastet seg ut i spillet om å bli den rikeste. Det pussige er at vi aldri heller har opplevd maken til ruin og utrygghet. Det forventes at du aldri skal si at nok er nok. Eller at du er fornøyd med det du har. Og heller kan rette oppmerksomheten mot slekt og venner. For bare slik er det mulig å oppleve den grad av lykke det tross alt er mulig for oss mennesker å annamme. Da er det også symptomatisk å være vitner til all verdens stakkarer som tyr til dop for å holde ut hverdagen. Mange unge ser ingen fremtid. Opprevne familier splittes og avkommet sitter igjen med følelsesmessig svarteper. Hva forventer man da at det vil avstedkomme?
Mellomting
Betyr så dette at ren sosialisme eller kommunisme er det som gir et samfunn trygghet og stabilitet? Nei, det har vi sett at ender i trusler og overvåking før kollaps hver gang. Altså det motsatte. Derimot har vi sett at en mellomting mellom hyper-kommersialisme og proletariatets diktatur har gitt best ro og forutsigbarhet. Med andre ord å finne balanse i regnskapet. Men å balansere – eksempelvis på et gjerde – krever kontinuerlig vedlikeholdsanstrengelser. Alle vet at slipper du deg et øyeblikk faller du kjapt ned på den ene eller andre siden av gjerdet. Og da er løpet kjørt.
Det evinnelige hjulet
Det er dette utrivelige maktspillet vi nå er midt oppe i. Det moderate sosial-demokratiet er kollapset og konvertert til ren hyper-kapitalisme. Det er bare å se på bolig-prisene. Dette avstedkommer økende tilbakevending til kommunismens eventyrfortellinger for de bostedsløse. Der gjelder det som kjent å få folket til å tro at noen vil gjøre noe som helst ekstra uten å ha noe som helst igjen for det. Dominans og diktatur synes oftest å tiltrekke seg maktmennesker. Balansekunsten er således nede i en dvale. «Arbeider-ledere» karrer til seg alt det de måtte komme over av gods og gull. Som regel må det et sammenbrudd til før noe atter kan bygges opp igjen av slikt. Dette ser dessverre ut til å være menneskenes tilbakevendende ulykke. Velstand skaper ignoranse. Og ignoranse skaper kollaps. Det evinnelige hjulet.
