En artikkel publisert 16. mars 2025 på Slay News hevder at WEF krever et globalt forbud mot hjemmedyrket mat for å møte «Net Zero»-målene, og presenterer dette som et eksempel på hvordan organisasjonen ønsker å begrense folks frihet under dekke av miljøvern.
Denne påstanden, som tilskrives såkalte «eksperter» i en WEF-studie, antyder at karbonavtrykket fra hjemmedyrket mat «ødelegger planeten».
Selv om det ikke finnes direkte bevis fra WEFs offisielle kanaler som bekrefter et slikt krav per mars 2025, passer påstanden inn i et bredere mønster av politikk og retorikk fra WE, som truer personlig autonomi.
WEFs «Net Zero»-agenda og matkontroll
Artikkelen fra Slay News hevder at WEF ønsker at regjeringer skal forby enkeltpersoner å dyrke sin egen mat for å redusere utslipp, og at dette er en del av deres «Net Zero»-strategi.
Dette er et angrep på selvforsyning og en grunnleggende rettighet til å produsere egen mat. Selv om WEF ikke har publisert et offisielt forslag om et slikt forbud på sine nettsider per i dag, har organisasjonen lenge promotert drastiske tiltak for å nå klimamål.
For eksempel har WEF i sin «Annual Report 2023-2024» og ved tidligere møter i Davos, diskutert behovet for «globalt samarbeid» for å bekjempe klimaendringer; inkludert regulering av landbruk og matproduksjon.
Deres fokus på å redusere utslipp fra jordbruk, har inkludert forslag om å erstatte tradisjonell kjøttproduksjon med insektbasert mat og syntetiske alternativer, noe som har skapt bekymring for at småskala, lokal matproduksjon kan bli utryddet.
Et forbud mot hjemmedyrket mat er et ekstremt eksempel på WEFs tendens til å favorisere sentralisert kontroll fremfor individuell frihet. Dette reflekterer en elitistisk tankegang der vanlige folks livsstil ofres for å oppfylle mål satt av en ikke-valgt global elite.
Frihetsbegrensninger i WEFs bredere agenda
Utover matproduksjon har WEF og Schwab fremmet en rekke tiltak som undergraver personlig frihet. I sin bok, «The Great Reset» fra 2020, argumenterer Schwab for en omstrukturering av økonomien og samfunnet etter pandemien, med vekt på digital overvåking, bærekraft og global koordinering.
Et eksempel er WEFs støtte til digitale ID-systemer, som de i juli 2024 beskrev som essensielle for å «transformere liv» i land som f.eks. Pakistan. Mens WEF fremstiller dette som et verktøy for inkludering, frykter andre at det baner vei for masseovervåking og kontroll over borgernes bevegelser og transaksjoner, særlig når det kobles til sentrale digitale valutaer (CBDC).
Videre har WEF foreslått begrensninger på privat bilhold. I juni 2024 rapporterte Slay News at WEF ønsker å redusere antall biler per familie og tvinge folk til å bruke offentlig transport, igjen under dekke av klimahensyn.
Dette føyer seg til en liste av tiltak som inkluderer begrensninger på hvor ofte folk kan vaske klær (juni 2024) og planer om å «styre oksygentilførselen» (juni 2024), hvor WEF-medlemmer angivelig har kalt naturressurser som vann og luft for «kapital» som må kontrolleres.
Disse ideene, om enn ofte presentert som teoretiske diskusjoner, gir næring til oppfatningen av WEF som en organisasjon som ønsker å mikrostyre hverdagen til folk.
Klaus Schwab og støtten til Kinas sosialkredittsystem
En spesielt kontroversiell del av WEFs historie, er dens forhold til Kinas kommunistparti (CCP) og dets sosialkredittsystem. Klaus Schwab har ved flere anledninger uttrykt beundring for Kinas styresett.
I en tale under WEF-møtet i Tianjin i 2018 berømmet han Kinas økonomiske modell og dens evne til å kombinere statlig kontroll med markedsliberalisme.
Selv om det ikke finnes direkte dokumentasjon på at WEF hjalp CCP med å utvikle sosialkredittsystemet, har Schwab og WEF vist stor interesse for systemets mekanismer som et verktøy for samfunnsstyring.
Sosialkredittsystemet, som ble fullt implementert i Kina rundt 2020, rangerer borgeres «pålitelighet» basert på atferd, økonomisk status og sosial interaksjon, og belønner eller straffer dem deretter.
WEF har i sine rapporter, som «Shaping the Future of Digital Economy and New Value Creation» (2018), diskutert hvordan digital teknologi kan brukes til å «forbedre styring» og «øke sosial tillit».
Kritikere påpeker at dette ekkoer prinsippene i Kinas system, og at Schwabs lovprising av CCP antyder en ideologisk sympati for autoritær kontroll.
Konkret samarbeid mellom WEF og Kina inkluderer partnerskap med kinesiske teknologiselskaper som Tencent og Alibaba, som begge har bidratt til sosialkredittsystemets infrastruktur. WEFs «Summer Davos»-møter i Kina har også tjent som en plattform for å fremme teknologisk innovasjon og styrket bånd mellom globale eliter og kinesiske myndigheter.
Selv om dette ikke beviser at WEF direkte designet systemet, har deres støtte til digital overvåking og sentralisert datainnsamling ført til spekulasjoner om at de ser på Kinas modell som et ideal for fremtidig global styring.
En elitistisk visjon?
WEFs kritikere, inkludert politikere som Donald Trump, som i januar 2025 signerte en ordre om å kutte amerikansk finansiering til WEFs klimaprosjekter, hevder at organisasjonen representerer en trussel mot nasjonal suverenitet og individuelle rettigheter.
Schwab selv har ikke lagt skjul på sin visjon om en verden der «globale ledere» former fremtiden, som han beskrev i en tale ved World Governments Summit i Dubai i 2024.
Hans uttalelser om at «destabiliserende sjokkhendelser» kan brukes til å tvinge frem «The Great Reset» (august 2024), forsterker inntrykket av en agenda som prioriterer kontroll over frihet.
WEF har ingen formell makt til å håndheve sine ideer; de er avhengige av at regjeringer og selskaper implementerer dem. Samtidig gir deres innflytelse over verdensledere og multinasjonale selskaper grunn til bekymring for dem som verdsetter desentralisert beslutningstaking.
Konklusjon
Påstanden om et forbud mot hjemmedyrket mat illustrerer en bredere trend i WEFs arbeid: en preferanse for top-down-løsninger som ofte kolliderer med individuelle friheter.
Fra digitale ID-er til bilrestriksjoner og potensiell inspirasjon fra Kinas sosialkredittsystem, fremmer WEF og Klaus Schwab en visjon der global koordinering trumfer personlig autonomi.
De hevder dette er nødvendig for å redde planeten, samtidig som kritikere mener at det er nok et skritt mot en teknokratisk dystopi.
