Statkraft, Norges største kraftselskap og Europas ledende produsent av fornybar energi, har de siste årene opplevd en dramatisk økning i både antall ansatte og lønnsutgifter. Samtidig viser tallene at energileveransene i praksis har stått stille.
Denne utviklingen har skapt bekymring for at selskapet, som er heleid av den norske stat, er i ferd med å forvandle seg til et «byråkratisk monster» – et begrep brukt av Ole André Hagen, energikommentator i Dagens Næringsliv (DN), i en artikkel publisert 17. mars 2025.
Hva ligger bak denne eksplosjonen i kostnader, og hvorfor leverer ikke Statkraft mer kraft når ressursene øker så betydelig? En kritisk gjennomgang av selskapets utvikling gir grunn til å stille spørsmål ved effektiviteten, prioriteringene og den langsiktige strategien.
Lønnsutgifter opp seks milliarder på seks år
Ifølge DN-artikkelen har Statkrafts lønnsutgifter steget med formidable seks milliarder kroner over en seksårsperiode, fra 3,5 milliarder kroner i 2018 til 9,5 milliarder kroner i 2024.
Dette representerer en tredobling av lønnskostnadene på kort tid. Samtidig har antall ansatte i konsernet økt fra om lag 3.600 i 2018 til over 7.000 i 2024 – en dobling som skaper inntrykk av en organisasjon i kraftig ekspansjon.
Men hvorfor denne voldsomme veksten i bemanning og kostnader?
Statkrafts årsrapport for 2024, som ble lagt frem tidligere i år, viser at driftsresultatet har blitt halvert sammenlignet med tidligere år, til tross for fortsatt høye kraftpriser i deler av Europa.
Likevel har lønnsveksten akselerert, med en økning på 19 prosent bare fra 2023 til 2024. Dette er en bemerkelsesverdig utvikling, spesielt når man tar i betraktning at Statkraft i samme periode ikke har klart å øke sin energiproduksjon nevneverdig.
Ifølge tall fra selskapets egne rapporter produserte Statkraft 62 terawattimer (TWh) i 2018, mens produksjonen i 2024 lå på om lag 63 TWh – en marginal økning som står i sterk kontrast til den massive veksten i ressursbruk.
Stillestående produksjon – hvor blir det av kilowattimene?
Statkraft profilerer seg som en global aktør innen fornybar energi, med ambisjoner om å lede an i det grønne skiftet. Selskapet driver primært med vannkraft, men har også investert i vindkraft, solkraft og energihandel.
Likevel er det påfallende at energileveransene har stagnert til tross for økte investeringer og en voksende organisasjon.
Norge har et enormt potensial for vannkraft, med over 1.000 magasiner og en samlet kapasitet på mer enn 86 TWh, ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Statkraft, som kontrollerer om lag 35 prosent av landets vannkraftproduksjon, burde være i stand til å utnytte dette potensialet bedre.
En mulig forklaring på den svake produksjonsveksten kan ligge i selskapets strategiske valg. I stedet for å fokusere på å øke kraftproduksjonen i Norge, har Statkraft satset tungt på internasjonal ekspansjon og markedsaktiviteter som krafttrading.
For eksempel kjøpte selskapet i 2023 det spanske fornybarselskapet Enerfin for 21 milliarder kroner, en investering som riktignok styrker porteføljen, men som foreløpig ikke har gitt betydelige resultater i form av økt energileveranse.
Samtidig har trading-virksomheten, som genererte et overskudd på 10,8 milliarder kroner i 2022, vist seg å være svært lønnsom – men dette overskuddet kommer fra finansielle operasjoner, ikke fra faktisk kraftproduksjon.
Byråkrati eller nødvendig vekst?
Kritikere, inkludert Ole André Hagen, peker på at Statkraft kan være i ferd med å miste fokus på sin kjerneoppgave: å produsere fornybar energi.
Hagen stiller det retoriske spørsmålet: «Hva gjør alle disse menneskene?» når antall ansatte har doblet seg uten at det reflekteres i økt produksjon.
En titt på selskapets organisasjonsstruktur viser en betydelig oppbygging av administrative funksjoner og stabsroller. For eksempel har Statkraft ansatt flere hundre personer innen områder som bærekraft, digitalisering og internasjonal forretningsutvikling.
Mens dette kan rettferdiggjøres som en del av en moderne bedrifts tilpasning til et komplekst energimarked, er det legitimt å spørre om ressursene kunne vært bedre brukt på å modernisere eksisterende kraftverk eller bygge ut ny kapasitet.
En rapport fra Riksrevisjonen i 2020 påpekte allerede da at Statkraft hadde høye administrasjonskostnader sammenlignet med andre nordiske kraftselskaper.
Denne trenden ser ut til å ha fortsatt, og med en snittlønnsøkning på 33 prosent siden 2018 – langt over den generelle lønnsveksten i Norge – er det tydelig at Statkraft også belønner sine ansatte raust.
Dette har tidligere skapt kontrovers, spesielt knyttet til bonusordninger for krafttradere, som i 2022 mottok opptil 19 millioner kroner hver i gjennomsnitt, ifølge anslag fra DN.
Sammenligning med historien
For å sette utviklingen i perspektiv kan vi se tilbake på Statkrafts historie. I 2000, da kraftprisen lå på 10,7 øre per kilowattime, hadde selskapet rekordhøy inntjening med langt færre ansatte og lavere lønnsutgifter.
Den gang var vannkraftproduksjonen i Norge allerede godt utbygd, og Statkraft fokuserte på effektiv drift. I dag, med priser som tidvis overstiger 50 øre/kWh, burde selskapet ha et enda større økonomisk handlingsrom til å investere i ny produksjon.
I stedet ser vi at pengene kanaliseres til lønninger og internasjonal ekspansjon, mens norsk vannkraft forblir underutnyttet.
Konsekvenser for fellesskapet
Som et statseid selskap har Statkraft et særlig ansvar overfor det norske fellesskapet. Milliardene som brukes på lønninger og administrasjon kunne alternativt vært investert i prosjekter som styrker Norges posisjon som en energinasjon.
For eksempel har Statkraft selv anslått at oppgraderinger av eksisterende vannkraftverk kunne økt produksjonen med flere terawattimer årlig til en relativt lav kostnad. Likevel prioriteres slike prosjekter ned til fordel for mer prestisjetunge internasjonale satsinger.
Denne utviklingen reiser også spørsmål om politisk styring.
Næringsministeren, som representerer eieren, har tidligere grepet inn for å dempe bonusordninger, men har så langt ikke adressert den bredere kostnadsveksten.
Når Statkrafts driftsresultat halveres samtidig som lønnsutgiftene skyter i været, burde det ringe alarmbjeller i regjeringskontorene.
Konklusjon: Et selskap i ubalanse
Statkrafts utvikling de siste årene viser et selskap i ubalanse. Mens antall ansatte og lønnsutgifter har eksplodert, står energileveransene nesten stille.
Dette tyder på en organisasjon som har mistet noe av sin effektivitet og kjernefokus, og som i stedet prioriterer byråkratisk vekst og finansielle operasjoner over fysisk kraftproduksjon.
For et statlig eid selskap som skal tjene fellesskapet, er dette en bekymringsfull trend. Uten en kursendring risikerer Statkraft å oppfylle frykten om å bli et «byråkratisk monster» – en gigant som bruker milliarder uten å levere tilsvarende verdi tilbake til samfunnet.
Tiden er inne for å stille tøffere krav til både ledelsen og eieren om å prioritere det som faktisk teller: mer fornybar energi til en verden som trenger det mer enn noensinne.
