Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Politikerne lover en ting i valgkampen og gjør noe ganske annet så snart de er valgt. Det gjør de i full forvissning om at hukommelsen til den stille majoritet for lengst vil være utvisket før neste valg om fire år.
Jeg ser gjerne at Frp blir stort, og helst større enn Høyre. Men Frp er ikke til å stole på. De har en dårlig historikk i koalisjon med Høyre. Det er for mange globalister og opportunister i partiledelsen. De må ha noen til å holde seg i ørene.
En ny fire-partiregjering med Høyre, Frp, Krf og V vil bli en ny katastrofe for alle som ikke ønsker mer innvandring, mer EU-diktat, fortsatt prisstigning og høye renter, økte offentlige utgifter, bomringer og høye bensin- og strømpriser.
Frp har et godt program. De sier de rette tingene. Men de sier én ting i valgprogrammet og gjør noe ganske annet i regjering. De har en ultraliberalistisk partiledelse av yrkespolitikere. For dem synes det viktigere å bli statsråder og kjøre i sorte biler enn å gjennomføre partiets valgløfter.
Frp er blitt kooptert og domestisert. De jakter Høyre-velgere og er blitt mer likt Høyre. Uten noen til å holde dem i ørene ender vi opp som sist, med segway, lakrispiper og billig pappvin og knapt noe mer.
Norgesdemokratene, Konservativt og INP må ta plassen som svingpartier, som Venstre og Krf har tatt på motsatt side i norsk politikk. De bør inngå et listesamarbeid for å komme over sperregrensen, slik den nye valgloven inviterer til.
På den siste meningsmålingen som Respons Analyse har gjort for VG, Aftenposten og BT, får «Andre», som stort sett er Norgesdemokratene, Konservativt, INP og Pensjonistpartiet over 3 %.
Her er veldig mye likt. Og de ønsker alle en grunnleggende kursendring. Om de gikk sammen i et listesamarbeid og gjorde en god valgkamp, vil de ha meget gode muligheter til å komme over sperregrensen.
Norgesdemokratene har tatt initiativ til et slikt listesamarbeid, men Konservativt som har en sterk kristen formålsparagraf, har vegret seg. Det samme har INP. Sistnevnte tror at de skal klare sperregrensen på egen hånd, til tross for at de er minst av de tre partiene på meningsmålingene!?
Listesamarbeid mellom de tre er rett og slett en no-brainer. De har relativt like valgprogram. Hver for seg har de liten sjanse til å kommer over sperregrensen. Med listesamarbeid vil sjansen for representasjon derimot være meget høy. Og 4 prosent vil gi 8 mandater og hvert av partiene 2–3 stortingsplasser hver. Og med 8 taleføre representanter i Stortinget kunne de gjøre vei i vellingen.
Men det er ikke mer enn tiden og veien for å få det til. Fristen for å melde listesamarbeid går ut 31. mars! Våkn opp! Anti-globalister i alle partier, forén dere!
For norsk politikk er snudd på hodet de siste årene. Høyre-venstre-aksen er blitt irrelevant. Det spiller liten rolle hvilket av de etablerte partiene vi stemmer på. De har litt forskjellig innpakning, men står stort sett for den samme politikken, og den fører Norge i feil retning.
Den viktigste politiske skillelinjen nå, er skillet mellom en politisk elite av globalister og de folkelige småpartiene. En politisk elite har tatt seg til rette og står for en politikk på en rekke områder som et passivt flertall i befolkningen er imot.
Det finner sted et tiltakende folkelig opprør mot de-nasjonaliseringen, innvandringen, multikulturalismen, klimapolitikken og woke-galskapen i USA, Europa og over hele den vestlige verden. I Norge henger vi noe etter.
Globaliseringsagendaen har smeltet de etablerte partiene sammen i en grå masse hvor det ikke lenger finnes noen reell opposisjon. Høyre er blitt Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet er blitt Høyre. Sp er blitt en fagforening for bønder. Og Ap er i ferd med å bli en historisk anakronisme.
Det er de nye folkelige småpartiene, som er kritiske til EU, til eksport av industriarbeidsplasser til lavkostland, til den katastrofale innvandringspolitikken, til å kaste bort skattebetalernes penger på tilkaringsvirksomhet i klimaindustrien og til den absurde identitetspolitikken som gjennomsyrer universitet og høyskoler, som driver endringsprosessen.
Det er de brede lag av folket, den stille og til dels naive majoritet som har fått føle globaliseringens kostnader på kroppen, som nå utgjør den egentlige opposisjonen.
Vi står igjen med Norgesdemokratene, Konservativt og INP som de eneste reelle alternativene. De er små nå. Et listesamarbeid vil gi dem en plattform for å kunne bli synlige i rikspolitikken og for å kunne vokse videre derfra. Det er avgjørende for å få skuta Norge på rett kjøl igjen.
Kursen må legges kraftig om. Det gjelder forholdet til EU, forsvars- og sikkerhetspolitikken, klima- og energipolitikken, innvandringspolitikken, skatte- og finanspolitikken, veksten i offentlig sektor samt den destruktive identitetspolitikken. Alternativet er å bli vitne til at landet blir kjørt fullstendig i grøfta.
På alle disse områdene trengs det et grundig oppgjør, et oppgjør som FrP lovte å ta, men som de svek oss på sist.
De ga oss ACER, strømkablene og økte strømpriser. De lovte redusert innvandring, men den økte dramatisk.
De lovte å fjerne bomringene og redusere bensinprisene. Vi vet alle hvordan det gikk.
For meg er følgende fem politikkområder viktigst:
- En grunnleggende demokratireform for å få has på yrkespolitikerne og sikre folkestyret.
- Et oppgjør med EU og EØS-avtalen for å få tilbake selvstyre og råderett over egne ressurser.
- Full revers i innvandringspolitikken, bistandspolitikken, klimapolitikken og sløsingen med skattepengene – for å redde velferdsstaten.
- Effektivisere offentlig sektor for å kunne fjerne formues- og eiendomsskatten og legge grunnlaget for en vekstkraftig og mer differensiert økonomi.
- En forpliktende forsvars- og sikkerhetspolitikk med gjeninnføring av allmenn verneplikt og langsiktig budsjettbalanse.
Jeg har brukt tid på å gå igjennom partiprogrammene til FrP, Norgesdemokratene, Konservativt og INP for å se hvordan de stiller seg til disse politikkområdene:
Demokrati-reform
FrP, Norgesdemokratene og Industri- og Næringspartiet ønsker å styrke lokaldemokratiet, men det er bare Norgesdemokratene som har demokratireform som en av sine kjernesaker i partiprogrammet.
Norgesdemokratene er sterkt kritisk til dagens demokratiske system, og vil lovfeste bindende folkeavstemninger lokalt og sentralt i alle saker av bred folkelig betydning, samt begrense hvor lenge politikere skal kunne sitte.
FrP mener dagens demokrati fungerer, men ønsker å redusere byråkratiet. De er positive til bruk av folkeavstemninger, men bare rådgivende folkeavstemninger, og bare i store nasjonale spørsmål.
Konservativt gir uttrykk for en viss misnøye med hvordan demokratiet fungerer, men uten å tydelig artikulere tiltak for å forbedre det.
INP anser også dagens system som stort sett velfungerende, men ønsker å styrke lokaldemokratiet og svekke byråkratenes makt. De ser ikke noen grunn til mer omfattende reformer.
EU/EØS-avtalen
Både FrP, Norgesdemokratene og Konservativt er klart imot medlemskap i EU.
FrP støtter EØS-avtalen som rammeverk, men ønsker å reforhandle deler av avtalen, spesielt når det gjelder eksport av velferdsytelser og økt grensekontroll. .
Norgesdemokratene, INP og Konservativt ønsker å si opp EØS-avtalen helt og erstatte den med en bilateral handelsavtale, slik vi hadde tidligere, og slik Sveits har i dag.
Innvandring
FrP har en streng og restriktiv innvandringspolitikk som en av sine kjernesaker i sitt partiprogram. Men på samme måte som de godtok ACER og strømkablene, selv om de var skeptiske til EU, godtok de Marrakesh-avtalen og en sterk økning i innvandringen da de satt i regjering med Høyre.
For Norgesdemokratene er innvandringspolitikken en kjernesak. De vil stramme inn asylpolitikken kraftig, og særlig innvandring fra muslimske land. De vil stoppe opptak av kvoteflyktninger, innføre permanent grensekontroll og repatriere kriminelle innvandrere og innvandrere som ikke lar seg integrere.
Konservativt har en verdikonservativ og restriktiv holdning til innvandring, med vekt på å beskytte norsk suverenitet og kristne verdier.
INP har uttrykt en pragmatisk holdning til innvandring, og har ikke innvandring som en sentral sak, slik som de tre andre partiene.
Offentlig sektor
Alle fire partier er kritiske til veksten i offentlig sektor. Norgesdemokratene og FrP har de mest radikale målene om reduksjon.
Norgesdemokratene vektlegger frigjøring av betydelige midler over statsbudsjettet som kan brukes til skattelettelser og å styrke velferdsstaten. FrP gjør det samme, men har ingen god historikk, da offentlig sektor bare fortsatte å vokse da FrP satt i regjering og hadde finansministeren.
FrP og INP er mest positive til privatisering og konkurranseutsetting, mens Konservativt er skeptiske til dette innen velferd. Norgesdemokratene ønsker bredest kutt.
Forsvars- og sikkerhetspolitikk
Alle fire partier ønsker økte bevilgninger til Forsvaret. Norgesdemokratene og FrP er mest ambisiøse, med henholdsvis «langt over 2 %» og «minimum 2 %». Konservativt og INP er mindre konkrete.
FrP og INP er sterke NATO-tilhengere, mens Norgesdemokratene og Konservativt legger størst vekt på nasjonal kontroll. De to sistnevnte vektlegger også den indre trusselen som følge av den økte innvandringen og manglende kontrollen med grensene.
Igjen er det forskjellen mellom liv og lære som rammer FrP, som ikke gjorde mye for å styrke Forsvaret da de selv satt i regjering. Partiet må faktisk ta sin del av ansvaret for at Forsvaret nå er redusert til en brøkdel, samtidig som de amerikanske sikkerhetsgarantiene er svekket og vi er krig med vår nabo i øst.
FrP har ikke mye troverdighet i forsvarspolitikken, selv om partiledelsen, sammen med resten av Stortinget og langt på overtid, roper over seg om økte midler til Forsvaret.
Norgesdemokratene vil gjeninnføre et «folkeforsvar» basert på allmenn verneplikt for alle, styrke Heimevernet og gjenoppbygge mobiliseringsforsvaret.
Det er på tide å orientere seg i partienes valgflesk. Jeg vet hva jeg kommer til å stemme på. Det blir et av de fire partiene nevnt ovenfor. Og det blir ikke Frp.
Vet du hva du kommer til å stemme på?
Kronikken er først publisert i nettavisen Document.no
Denne saken er tidligere publisert i Steiro Sr. sin egen blogg: Alternativt Forum
