Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Timothé Vorgens
Alt handler om territorium. Siden tidens begynnelse har menneskenes kamper dreid seg om denne nakne sannheten.
Vi vet nå at noen folk ikke bare ønsker våre ressurser – de vil leve nær oss, de som har bygd velstående, nesten paradisaktige samfunn. Disse samfunnene misunner de fremmede, og de har finpusset en strategi for å ta det fra oss som har reist dem.
Kjenner du denne strategien? Når de ikke kan finne på en historisk uenighet for å gjøre oss til skyldnere, spiller de på hjertet ditt. De viser frem sin fattigdom, sin uflaks, sine påståtte undertrykkelser fra fortiden. «Vi er elendige, hjelp oss,» hvisker de, og de regner med skammen du, norske hvite mann, føler når du sammenligner ditt folks strålende prestasjoner med deres fiaskoer. De lyver uten skrupler, og det fungerer.
De kommer inn. Og der trer dine forrædere og svake ledere inn i bildet. De forsterker denne skyldfølelsen, nærer den, overbeviser deg om at det er klokt å ta dem imot. Dine nye naboer ser ned på deg: din hvite hud, dine vaner, alt blir «problematisk,» «rasistisk» i deres øyne.
De kaster den første steinen, og når du reagerer, roper de urett. Dine forrædere lokale legger til: «Ja, jeg så det, denne norske skandinaven provoserte situasjonen. Selv om jeg ikke var der, er det det samme. Denne stakkars mannen hadde ikke noe valg, han er for fattig til å være uærlig, og dessuten har han blitt undertrykt.» Overalt i den hvite verden hører vi denne samme fløytemelodien.
Du tåler det ikke lenger. Så du trekker deg tilbake, søker et roligere hjørne. Og der starter spillet på alvor: spillet om erobret territorium. De vet at dere, nordmenn, hater konflikt – det ligger i deres blod, deres legendariske ro. De satser på denne mildheten for å presse dere til å flykte, til dere alle bor i en telefonkiosk på Svalbard.
Jeg kommer fra Roanne i Frankrike, en by jeg elsket, men som er blitt ulevelig i dag. Jeg drar bare dit for å hedre familiens grav. De hvite flykter til Renaison, en liten by som blomstrer takket være denne flukten. Men de fulgte etter oss.
Renaison, der jeg gikk som barn og som jeg elsket, er nå invadert. I dag må vi flykte til Les Noës. Snart må vi forlate Les Noës og helligdommen Saint-Nicolas-des-Biefs, hvor jeg tilbrakte ferier og helger. En dag fant jeg flere tyrkiske familier som ba til sin gud på matter midt i en campingplass – mitt hellige sted vanhelliget.
Ditt land, Norge, er Europas juvel. Vi har bare ett territorium, og de mestrer kunsten å jage oss ut. Dere må finne lure grep. Hos meg spilte jeg klassisk musikk i butikken for å holde dem på avstand – det fungerte. Jeg snakket med andre handelsfolk, og snart ljomet hele gaten av Mozart.
Hvorfor ikke teste smarte taktikker? Tenk på kooperativer som krever kontrakter reservert for nordmenn, finansiert med i diskré fellesskap – en subtil måte å utflankere innflytterne på.
Eller kulturfestivaler som kun lar lokale håndverkere delta, arrangert som private konkurranser, utenfor likestillings- og diskrimineringsloven. Man kan til og med forestille seg en bygd som krever en fadder for hver nyankommet, med strenge, men uuttalte kriterier, for å beskytte det lokale. Det ville gli under radaren.
Vi, europeere, må snakke, utveksle, reflektere sammen. Det er umulig at våre land faller i deres hender. Dere, som har bygd fjordene, de rene byene, livskvaliteten uten sidestykke, kan ikke la dette forsvinne.
Deres aversjon mot konflikt er deres styrke, gjør den om til gjennomtenkte planer. Frankrike kjemper fortsatt, men dere, med deres praktiske sinn, kan stå imot. Dømmer dere til seier, som jeg dømmer meg til å ikke gi opp håpet om en hvit fremtid. Sammen finner vi veien.
