Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Timothé Vorgens.
Kjære norske venner, ville dere akseptert at det ble bygget en moské i byen deres?
Still dette spørsmålet rundt dere, og flertallet vil sannsynligvis svare: «Hvorfor ikke? Alle har frihet til å praktisere sin religion.»
Men dette spørsmålet går helt glipp av de virkelige problemstillingene. La oss omformulere det tydelig slik at alle forstår nøyaktig hva som forberedes i Bergen:
Ville dere akseptert at et senter for spredning av sharia ble etablert nær hjemmet deres?
Dette spørsmålet endrer radikalt perspektivet deres, gjør det ikke? Det er sannsynlig at initiativtakerne til dette mosképrosjektet ikke setter særlig pris på klarheten denne formuleringen gir.
Mens man kan diskutere i det uendelige om hva islam er eller ikke er, er det umulig å ta feil om sharia. Sharia er en total islamsk lov som regulerer alle aspekter av dagligliv, samfunnsliv, politikk og individets liv.
Den sentrale aktøren i denne spredningen er Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), verdens nest største organisasjon etter FN. Gjennom sitt departement, ISESCO (Den islamske organisasjonen for utdanning, vitenskap og kultur), sprer OIC åpent en strategi for kulturell islamisering av vestlige land. Deres offisielle dokument, kalt «Strategi for islamsk kulturell handling utenfor den islamske verden», er offentlig tilgjengelig på internett.
Dette dokumentet spesifiserer eksplisitt:
«Muslimer som bor i Europa må beskyttes mot vestlig kulturell innflytelse», som de anser som en «kulturell kolonisering». Når muslimske barn, selv i fjerde generasjon, går på en vestlig skole, anser OIC det som en uakseptabel kulturell invasjon.
Det samme dokumentet oppfordrer også muslimer til å «sikte på nøkkelposisjoner» i samfunnet for gradvis å innføre sharia i vertslandet. Vertslandet, det er dere.
Jeg kommer fra et vertsland, Frankrike, som risikerer å bli, om mindre enn 20 år, den første europeiske atommakten underlagt sharia. Denne islamiseringsstrategien er et tålmodig og metodisk prosjekt, sammenlignbart med den muslimske koloniseringen av Spania som varte i flere århundrer.
Deres regjeringer unngår nøye å snakke om sharia, og foretrekker å diskutere endeløst om et «moderat islam» eller «kulturelt islam». Men det endelige målet er alltid sharia. Og sharia er en lov.
Sayyid Qutb, en sentral ideolog innen moderne politisk islam, forklarer uten omsvøp i sitt verk «Milestones»:
«Grunnlaget for budskapet er at man må akseptere sharia uten spørsmål og forkaste alle andre lover.» (Milestones, s. 50). Forstå sharias natur godt. Den er:
Overlegen: Den hevder å være av guddommelig opprinnelse og anser seg selv som bedre enn alle menneskeskapte lover.
Opphevende: Den tar eksplisitt sikte på å erstatte eksisterende systemer. Deres lovgivning.
Ubrytelig: Virker dette ordet harmløst? Se nøye på hva det betyr. Sharia utgjør en udelelig helhet. Å akseptere én forskrift, som slør eller halalprodukter, betyr å implisitt akseptere helheten, inkludert steining, henrettelse av frafalne eller væpnet jihad.
Uforanderlig: Ingen endringer, ingen reformer kan gjøres i en lov som anses å være åpenbart av Gud.
Sharia er verken tilpasningsdyktig eller reformbar. I 1400 år med historie finnes det ingen vellykkede og fredelige eksempler på integrering av sharia i et europeisk samfunn. Aldri har en islamsk lærd vist genuin nysgjerrighet for kulturen til de erobrede folkene.
Sharia står i direkte motsetning til grunnleggende norske lover som likestilling mellom menn og kvinner, samvittighetsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og forbud mot diskriminering. Alle disse frihetene, garantert av den norske grunnloven, er strengt uforenlige med sharia.
OIC anser eksplisitt muslimer i Vesten som sine borgere, og etablerer dermed en pre-vestfalsk situasjon, før Vestfalen-traktaten (1648), som avsluttet religionskrigene i Europa. Med andre ord sier denne organisasjonen: «Deres muslimske borgere tilhører oss. De bor hos dere, så vi krever retten til å påtvinge vårt narrativ.» De har dermed planer om å bruke dem som en femte kolonne. Dessverre viser det seg at selv om noen av dem ønsker å motstå dette kallet litt, som Kipling skriver i sitt dikt «Fremmeden», oppsummerer faren perfekt:
«Fremmeden som passerer porten min,
Han kan være ond eller god,
Men jeg kan ikke si hvilken makt som styrer ham,
Hvilken grunn som styrer hans sinn;
Ei heller når gudene fra hans fjerne land
Vil ta tilbake hans blod.»
Denne virkeligheten ligger utenfor deres individuelle vilje. Men å forsvare deres grunnleggende rettigheter er fullt og helt deres ansvar.
Av-islamisering er essensielt. Det krever et klart og begrunnet nei til enhver etablering av sharia. Å bekjempe sharia er å forsvare demokrati og frihet, uten noe snev av rasisme eller islamofobi.
En moské er aldri bare en enkel innrømmelse. Vestlige tror de kjøper sosial fred, men fra islamistisk hold ses hver innrømmelse som en underkastelse, noe som oppmuntrer dem til å fortsette sin ekspansjonsstrategi.
Når land som allerede er erobret våkner for sent, spør de seg: «Hvordan kom vi hit?» Og svaret er alltid det samme: «Fordi dere aksepterte det første skrittet.» Derfor må terskelen for aksept av sharia-uttrykk i vestlige land senkes drastisk.
Heldigvis begynner europeiske borgere å våkne. I Nederland og Østerrike har borgerne vunnet avgjørende seire og bremset spredningen av sharia. Disse suksessene snur syklusen av underkastelse. Hver seier, selv liten, gir mot og oppmuntrer til å fortsette kampen.
Det er psykologisk avgjørende å igjen smake på følelsen av seier.
Alle involverte i dette mosképrosjektet i Bergen må nå bevise offentlig og utvetydig at denne bygningen aldri vil tjene som et relé for spredning av sharia. Uten slike bevis må arkitekter og beslutningstakere tydelig utpekes som tilretteleggere for et farlig prosjekt som skader det norske samfunnet, og som angripere av det samfunnet dere har bygget.
Selv ordet «islam» betyr underkastelse. Det er et subliminalt budskap rettet mot Vesten.
HVER GANG DU LESER «ISLAM», OVERSETT DET TIL «SHARIA», OG SVAR SYSTEMATISK INNVENDIG: NEI, FRIHET. ELLER BEDRE ENNÅ, OPPSTAND.
