Uten Filters sak om at Trygve Barfot nylig ble dømt for brudd på straffeloven § 185 har vakt stor interesse og hatt mange lesere.
Den straffesaken er nå anket.
Imidlertid dukker det stadig opp saker som kort omtales i de store mediene om at personer domfelles for ytringer etter straffeloven § 185.
Et eksempel er at en rekke store medier i Norge gjenga 26.3.2025 en NTB-melding med overskriften «Mann dømt for rasistiske ytringer mot TV-profil».
I saken ble leserne informert om at «en mann er dømt til betinget fengsel og bot på 50.000 kroner for hatefulle ytringer mot programleder Noman Mubashir. Han godtar dommen».
Denne saken står i interessant kontrast på en rekke punkter til dommen mot Barfot, og Uten Filter har av den grunnen valgt å bruke tid på å gjengi hva som er straffbart i Norge samt hvilke straffereaksjoner som er å påregne under den nåværende rettstilstanden.
Uten Filter har hatt tilgang til den nevnte dommen som ble avsagt 19.3.2025 av Salten og Lofoten tingrett. Rettens leder var dommerfullmektig Ina Olsen og meddommere Espen Erling Karlsen og Lise Barvik Bergli.
Uten Filter velger ikke å opplyse om domfeltes navn.
Mannen (født 1975 og bosatt i Steigen) ble satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd for forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig å ha satt frem en diskriminerende eller hatefull ytring.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Handlingen er offentlig fordi den er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.
Grunnlaget i saken er at torsdag 22. november 2024 ca. kl. 00.00 la mannen ut et innlegg på sin Facebook-profil med et bilde av Noman Mubashir med teksten «Hut dæ heim. Verken æ eller samfunnet har bruk for dæ. Kom dæ heim tosk». Under kommentarfeltet til bildet skrev han blant annet «ååååå ja han har aldri hatt sug. Statskassa? Hut sæ hem», «Satans svarte jævelskap».
Dette ledet til tiltale. Det framgår ikke av dommen hvordan politiet ble kjent med saken. En rimelig gjetning er at en av mannens «Facebook-venner» har tipset dem.
Hovedforhandlingen ble holdt 13. mars 2025, hvor mannen møtte og erkjente seg skyldig etter tiltalebeslutningen.
Han mente tydeligvis at han hadde gjort noe som tilsier at samfunnet burde straffe ham.
Men på tross av full innrømmelse, så endret ikke på at aktor på sin påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til betinget fengsel i 26 dager samt å betale en bot på kr 50.000. Videre la aktor ned påstand om at tiltalte idømmes sakskostnader etter rettens skjønn.
Retten har lagt følgende faktum til grunn: «Den 22. november 2024 satt tiltalte hjemme og drakk sprit. I løpet av det siste året hadde han vært sykemeldt i en lang periode som følge av en ulykke, han hadde måttet avlive hesten sin, og nå nylig hadde han også fått beskjed om at hans nærmeste kamerat var alvorlig syk. Han ble etter hvert godt beruset. I beruselsen tok han bilde av TV-skjermen som viste Noman Mubashir, og la ut bildet i et innlegg på sin Facebook-profil sammen med teksten «Hut dæ heim. Verken æ eller samfunnet har bruk for dæ. Kom dæ heim tosk». Under kommentarfeltet til bildet skrev han blant annet «ååååå ja han har aldrig hatt sug. Statskassa? Hut sæ hem» og «Satans svarte jævelskap». Omtrent en time senere slettet han innlegget.» (Vår uthevelse).
Retten bemerker så at ytringen er offentlig ettersom tiltalte har over 2.200 venner på sin Facebook-profil, og videre er det klart at tiltaltes ytringer var rettet mot Noman Mubashir på grunn av hans hudfarge og etniske opprinnelse. «Slik tiltalte har utformet sin ytring, er det klart at den er rettet direkte mot Mubashir som person. Det er han som blir bedt om å komme seg hjem, og som omtales som «satans svarte jævelskap». Ytringen har uttrykkelig referanse til hans hudfarge, og dermed også til hans etniske opprinnelse» skriver retten
Videre legger de til: «Når det gjelder ytringen «ååååå ja han «har aldrig hatt sug. Statskassa? Hut sæ hem», er meningsinnholdet ikke uttrykkelig uttalt. Etter rettens vurdering kan innholdet likevel med rimelig stor sikkerhet utledes av sammenhengen. Sett i sammenheng med ytringen om at samfunnet ikke har bruk for Mubashir og den negative omtalen av hans hudfarge, fremstår det som om tiltalte påstår at Mubashir utnytter statsapparatet ene og alene på bakgrunn av hans etnisitet». (våre uthevninger).
Retten mener at samlet sett så bærer ytringene adskillig større preg av å være et personangrep, enn å være en kritisk ytring om et emne. Det er videre ikke tvilsomt at ytringene er en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd.
Dermed finner retten på denne bakgrunn at de fremsatte ytringene var diskriminerende eller hatefulle i lovens forstand, og er omfattet av straffeloven § 185.
Mannen forsøkte videre å forsvare seg på ulike måter i retten, men skjønte opplagt ikke noe av hvordan ting fungerer i domstolene. Det heter i dommen: «Mannen forklarte at han ikke husket å ha skrevet teksten til bildet, eller kommentarene under. Bedømt som edru finner retten likevel at siktede handlet forsettlig da han fremsatte ytringene. Det vises her til tiltaltes forklaring om at innlegget ble lagt ut i affekt med det formål «å ha noen å diskriminere». Ifølge tiltaltes forklaring er han ikke rasist, og han tar sterk avstand fra denne handlingen i etterkant. Han har imidlertid selv skrevet under innlegget at «mange kalle mæ garantert rasist», noe som vitner om at han har vært klar over at ytringene vil kunne oppleves rasistisk.»
Konklusjonen er at både de objektive og de subjektive vilkår for straff er oppfylt. Alt det andre ses det bort fra.
Straffeutmålingen tar utgangspunkt i at strafferammen i saken er fengsel i inntil tre år.
Retten bemerker at «omfanget av diskriminerende og hatefulle ytringer på sosiale medier er stort, og på slike plattformer vil ytringene umiddelbart kunne nå ut til et stort publikum. Allmennpreventive hensyn vil kunne tale for at det bør utmåles en streng straff».
Videre skriver retten at «tiltalte i vår sak har selv publisert innlegget, og deretter kommentert ved flere anledninger. Videre er ytringen i stor grad rettet direkte mot en enkeltperson, noe som vil kunne oppleves mer belastende for den omtalte enn om ytringen rettes mot en gruppe. På den andre siden er det ikke tale om ytringer som oppfordrer eller gir tilslutning til grove integritetskrenkelser, og tiltalte har selv tatt sterk avstand fra ytringene i etterkant og beklaget overfor Mubashir. Innlegget ble også slettet omtrent en time senere. Tiltalte har tilstått forholdet fra første stund, noe som skal tillegges vekt i formildende retning, jf. straffeloven § 78 bokstav i. Det legges til grunn at hans erkjennelse har gitt en prosess-økonomisk gevinst både med hensyn til ytterligere etterforskingsskritt og ved gjennomføring av hovedforhandlingen».
Men gis da mannen – en angrende og heller stakkarslig synder – nåde? Slett ikke.
Retten finner nemlig, etter sine dype overveielser, ut at «straffen passende kan settes til fengsel i 21 dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år jf. straffeloven § 34. Uten tilståelsen ville straffen vært 26 dager i fengsel». I tillegg kommer «en følbar bot» som utgangspunkt tilsvarende en brutto månedslønn, og med en subsidiær fengselsstraff på 15 dager. Boten fastsettes med dette til kr 50.000, subsidiært fengsel i 15 dager dersom boten ikke lar seg inndrive, jf. straffeloven § 55.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Dommen var enstemmig.
Når en sammenligner denne dommen med saken mot Trygve Barfot så kommer en rekke interessante kontraster fram.
Det opplagte er at Barfot, som sa rett ut at han står for innholdet i ytringen han er tiltalt for, fikk en lavere straff og en mindre bot enn den angrende synderen.
En ser altså at det å underkaste seg retten og påtalemyndighetenes synsmåte ikke leder til noe lavere straffereaksjon. Straffet blir man uansett.
I tilfellet med denne mannen fra Salten så blir han også sin egen anklager, og må beklage personlig overfor «offeret» i tillegg til å straffes av domstolen.
Videre ser vi at de tingene som de tiltalte i slike saker ofte mener er viktige og formildende momenter i saken, er for retten fullstendig irrelevant. Retten er kun interesserte i sine spørsmål, ikke i hva de tiltalte «mener» om ulike ting.
Enn videre er det helt opplagt at de færreste som tiltales i slike saker har evnen til å utfordre de tolkningene av utsagnene som personene dømmes for. Det er selvfølgelig ikke opplagt, når en nøyaktig leser ting, at utsagnene må tolkes slik som det legges fram i dommene. Men slik blir det ettersom andre overbevisende tolkninger ikke er presenterte på korrekt vis for retten.
I straffesaker skal tiltalte frifinnes hvis det eksisterer tvil. Og det er intet krav om å forklare seg i en straffesak.
Derfor er det underlig å se, i straffesak etter straffesak som omhandler straffeloven § 185, at de tiltalte selv velger å forklare seg om det ene og det andre når det opplagt ikke bedrer deres sak. Tvert imot, hvis en forklarer om sine motiver da man skrev noe på nett, så har man jo innrømmet å ha skrevet det.
Hvorfor bistår så mange tiltalte sine egne dommere med å bli dømt? Det er i sannhet vanskelig å forstå.
