Av VOX
Vest-verdenen befinner seg akkurat nå i en eskalerende, stille revolusjon. Alt vi kjenner av rett og galt, moral, kjente normer – kort sagt vår sivilisasjon – er inne i en galopperende omkalfatring. Der den politiske eliten skrider til verket uten engang å legge noe særlig av dette frem for befolkningen.
Fanatisme
Samtidig kaller de alle som våger å komme med innvendinger mot deres politiske overgrep for “udemokratiske” – ja endog “fiender av staten”. De glemmer at når de peker på noen, peker tre av fingrene tilbake mot dem selv. Slik kan det bare gå når mennesker blir så fanatiske og selvsentrerte at motforestillinger slutter å eksistere.
“Frelste” global-sosialister
Den fanatismen vi tidligere kjenner fra enkelte religiøse ekkokammere, har nå funnet innpass helt til topps i politikken og deler av byråkratiet. Vi snakker “frelste” globalsosialister som ser på sine motdebattanter som inkarnert ondskap. Og med “sannheten” i håndbagasjen i kamp mot “mørke krefter” legaliseres alle virkemidler i den politiske striden.
Les også: Carl Benjamin analyserer Rules for Radicals av Saul Alinsky
Kreftene bak
Det hele begynner etter hvert å likne land det tidligere har vært utrivelig å sammenlikne oss med. Bakenforliggende krefter har satt seg fore å snu våre samfunn fullstendig på hodet. Hensikten må være at når man røsker opp alle tilvante røtter blir godtfolk urolige og usikre. Og da ligger veien åpen for politiske krefter som hevder å servere en ny vei som skal skape ro og trygghet. 1930-årenes Tyskland er et eklatant eksempel i så måte.
Hensikten helliger middelet
I denne revolusjonære kampen vil elitens fremste hovedmotstander helt soleklart være alt og alle som kan kalles konservativt. Altså opprettholdelse av det som er bevaringsverdig. Løgn, bakvaskelse og purt bedrag er i denne forbindelse akseptabelt fordi hensikten helliger middelet. Motkreftene anklages for å mangle et åpent sinn. Mens konservative selv poengterer at det er stor forskjell på et åpent sinn og “høl i hue”.
Mjølstappa
Etter hvert som “nyordningene” rammes av grunnlov og øvrig lovverk, er siste hånd på verket rett og slett å endre eller hoppe bukk over slike tullete hindre fra “en forgangen tid”. En mjølstappa befolkning er så lammet av alt de serveres at de knapt orker å ta til motmæle. Slik kan man tilsynelatende kuppe en hel kultur uten at det løsnes et skudd. Demokratiets største svakhet er nemlig at det er min demokratiske rett å ville avskaffe det.
