av Per Anton Rønning
Det stemmer forsåvidt hva angår iverksetting av fascistisk politikk og organisering av samfunnet, men selve idegrunnlaget stammer opprinnelig fra Giovanni Gentile.
Giovanni Gentile (født 30. mai 1875, i Castelvetrano, Italia — død 15. april 1944, i Firenze) var en viktig figur i italiensk idealistisk filosofi. Han var politiker, lærer, redaktør — og ble noen ganger kalt “fascismens filosof”. Hans idealisme viser en sterk påvirkning fra Hegel.
Etter flere jobber i universitetsmiljøet ble han professor i filosofiens historie ved universitetet i Roma. Mens kan skrev “La filosofia di Marx (1899)”, en Hegeliansk eksaminasjon av Karl Marx’ filosofi, møtte han Benedetto Croce. Disse to redigerte tidsskriftet “La Critica” i perioden 1903-1922.
Gentile influerte Croces filosofi, og de var venner frem til 1924, da Croce brøt vennskapet pga. Gentiles vedvarende omfavnelse av fascismen.
Gentile var undervisningsminister i Mussolinis regjering fra oktober 1922, og frem til juli 1924. I 1925 var han president i to kommisjoner som arbeidet med konstitusjonell reform, og siktemålet var å utvikle den fascistiske korporative stat. Etter å ha vært president i “den overordnede kommisjon for offentlig utdannelse” (1926-28), og medlem av det fascistiske “Høye Råd” (1925-29), opplevde han en synkende politisk innflyelse.
Gentiles kanskje største prestasjon, var å skape og redigere Enciclopedia Italiana (1. utgave ferdig i 1936).
Etter Mussolinins fall i 1943, støttet Gentile den “Fascistiske Sosiale Republikk” etablert av tyskerne i Salò, og han var president i det “Italienske Akademi” inntil han ble tatt av dage av anti-fascistiske kommunister i 1944.
Gentiles idealistiske filosofi benektet eksistensen av den individuelle bevissthet, og godtok ikke noen distinksjon mellom teori og praksis, subjekt og objekt, fortid og nåtid. Alt dette var mentale konstruksjoner. Bevisstheten er absolutt, og utdannelse er en prosess for åpenbaring av det absolutte.
Gentiles avvisning av “individuell bevissthet” må vel kunne gis en kollektivistisk fortolkning. En “absolutt bevissthet” må kunne sees som en bevissthet felles for alle. Dette legger godt tilrette for et kollektivistisk, ensrettet diktatur, så her ligger også en kime til å anse avvikere som mentalt syke. Dette faller sammen med kommunistisk praksis i Sovjetunionen: Dissidenter ble sendt til psykiatriske institusjoner for behandling, ettersom det å ikke slutte opp om kommunistisk ideologi, måtte være et sykdomstegn. Ingen ved sine fulle fem ville finne på noe slikt. Dette synes å være en viktig bærebjelke i de totalitære ideologier.
Det fascistiske samfunn
Store Norske Leksikon gir en såpass bra oppsummering av fascismens politiske grunnlag at man kan sitere direkte derfra:
Sitat:
De fascistiske ideologiene forsto samfunnet på en organisk og sosialdarwinistisk måte. Noen av de mer kjente ideologene var Giovanni Gentile, Alfredo Rocco og Benito Mussolini selv.
Individene kan ifølge dem ikke forstås uavhengig av samfunnet. Mennesker får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunnsfellesskapet, spesielt det nasjonale fellesskapet. Dette kaller man gjerne det organiske samfunnssynet.
Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever og fortjener derfor å overleve.
Dette er tankegods som kan finnes i sosialdarwinismen, og som bygger på en anvendelse av Charles Darwins utviklingslære på samfunnsnivå.
Ser man det organiske og det sosialdarwinistiske i sammenheng, får man det fascistiske synet på at den nasjonen som,gjennom staten, skal overleve, må mobilisere alle til felles og samstemt innsats. Statens oppgave er derfor å omdanne ulike organisasjoner og samfunnsklasser til deler av et altomfattende fellesskap.
Målet var dannelsen av en korporativ stat der ulike bransjer samarbeidet om å styrke staten og det nasjonale fellesskapet. Individuelle borgere skulle underordnes dette fellesskapet, og det skulle derfor ikke lenger være behov for en klassekamp mellom arbeidere og kapitaleiere. Ved at arbeidstakere og arbeidsgivere var organisert i de samme korporasjonene, skulle deres samfunnsmessige rolle bli tydeligere for dem og klassemotsetningene mindre fremtredende.
Videre het det seg at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppsto fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på ethvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.
Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikerne la derfor vekt på nasjonal kultur, åndelige verdier og bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.
Mussolini var i tillegg en av svært få som brukte betegnelsen «totalitær» som en positivt ladet betegnelse på sitt eget samfunnssyn. Mens andre statsledere som har blitt omtalt som totalitære, har avvist denne betegnelsen, omfavnet altså Mussolini denne betegnelsen som en beskrivelse av sitt eget styre.
Store Norske Leksikon
Sitat slutt
Her ser vi tydelig hvilken påvirkning Gentiles ideer har. Hans ide om absolutt bevissthet trer klart frem, alle skal stå på samme plattform fordi bevissthet ikke er et individuelt fenomen, så avvik kan ikke tolerereres. Fellesskapet er altomfattende, og korporasjonene er bærebjelken.
Da melder det seg et interessant spørsmål: Denne ideologien kalles av de venstreorienterte for “høyreekstrem”, men de er ikke i stand til å dokumentere hvor det i konservativ tradisjon heter at kollektivisme er det bærende prinsipp i samfunnets konstruksjon.
Det fortelles at ideen om at fascisme/nazisme står til høyre — stammer fra Josef Stalin.
Han skal visstnok ha lagt til grunn at man i fascistisk organisering av samfunnet beholdt privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Det Stalin må ha sett bort fra, er at denne eiendomsretten kun er illusorisk, siden det er politisk formulerte mål som er avgjørende for de beslutninger som tas: En bedrift står ikke her fritt til å allokere sine ressurser og treffe sine investeringsbeslutninger ut fra hva som er i aksjonærenens interesser; man må i stedet ta hensyn til samfunnets (politisk formulerte) interesser.
Derfor er beskrivelsen av fascisme som et høyreorientert fenomen høyst overfladisk basert.
I konservativ tradisjon holdes individet og dets interesser høyt. Det finnes intet i konservativ tradisjon som gir grunnlag for å påstå at kollektivisme er noe bærende prinsipp. Da er vi fremme ved ideologienes vestentlige forskjeller: Facismen blir ikke mer høyreorientert av en illusorisk eiendomsrett. Den blir vestreorientert fordi den er tungt basert på kollektivistisk tankegods.
Dette snakker man aldri om på venstresiden: man gjentar bare de gamle (stalinistiske) klisjéene om at fascismen/nazismen er “høyreekstrem”. Dette har de klart å få etablert som en udiskutabel sannhet, men nærmere analyse viser at det er en grov løgn.
Offentlig/Privat samarbeid
Vi tar nå et lite tilbakeblikk i historien. I 1970-årene lanserte partipolitikere, særlig på venstresiden, et nytt slagord: “Betryggende folkevalgt styring”. Dette var sikkert ment å skulle gi dem heltestatus da de pøste inn offentlige midler i industribedrifter som egentlig var fallerte. Det viste seg etter hvert å være en skadaløs anvendelse av offentlige midler. Man kan ikke holde kunstig liv i en bedrift som ikke lenger betjener markedet på en god måte. Dette kan ha årsak både i lite rasjonell (kostnadskrevende) drift, eller at markedet har endret karakter uten at bedriften har klart å fange dette opp.
Det kapitalistiske system har for dette formålet utviklet konkursinstituttet, som et effektivt system for å luke ut bedrifter som ikke lenger har livets rett. Dette prøvde datidens politikere å omgå, ved å holde kunstig liv i industri ved hjelp av skattemidler, uten å identifisere de underliggende problemer som førte til at bedriften gikk dårlig. Til slutt ble denne fiaskoen så åpenbar at politikerne rygget ut av det hele, og det ble helt taust om hvor betryggende den folkevalgte styringen var. Markedets behov lot seg ikke dekke av politisk ønsketenkning.
I dag kan vi dessverre observere at de har sadlet opp og rir igjen. Nå er slagordet “betryggende folkvalgt styring” byttet ut med noe de kaller “offentlig/privat samarbeid”. Som vi vet (etter hva vi blir fortalt av media, akademia og øvrige politisk korrekte) holder kloden nå på å brenne opp. Dette skyldes menneskelige utslipp av CO2: en gass som vi er helt avhengige av for at plantene skal vokse.
Dette har ført til en politisk kamp mot karbon-basert drivstoff, eller fossilt drivstoff som de kaller det. Løsningen på dette skal være vindmøller og solceller. En tidligere stabil produksjon av elektrisitet, gjøres avhengig av at det blåser med passe styrke hele tiden, noe det selvsagt ikke gjør. Noen ganger er det vindstille, andre ganger er det orkan. Det må uansett foretaes en fullstendig rasering av enorme naturområder kun for å sette opp disse fugle- og insektskvernene.
Igjen — det spiller ingen rolle, for nok en gang har ønsketenkningen tatt over. Man løser dette gjennom offetlig/privat samarbeid der private interesser produserer, monterer og opererer vindmøllene — og staten dekker underskuddet når strømprisen faller under det minstenivået operatørene må ha pr. kWh for ikke å gå med tap.
Alle som forstår litt av økonomisk tenkning vil innse at dette ikke er liv laga på sikt. Dette er fascistiske prinsipper i ny innpakning. I en kapitalistisk økonomi gjøres investeringsbeslutninger basert på neddiskontering av forventet fremtidig kontantstrøm fra et prosjekt. Dersom neddiskontert kontantstrøm er høyere enn investeringsbeløpet, er det grunnlag for å investere. Man bærer selv risikoen for at kontantstrømmen blir som forventet.
I denne nye samarbeids-modellen er det introdusert “risikoavlastning” ved at staten trer inn som garantist for at prisen pr. kWh ikke faller under et visst nivå. En slik subsidiebasert økonomi vil ikke fungere i lengden. Statlige subsidier avhenger av hva politikerne er villige til å bevilge av penger — og det igjen avhenger av om velgerne stemmer på de partiene som vil subsidiere. Dette kan endre seg.
Den eneste modell for bærekraftig økonomi som fungerer i et langsiktig perspektiv, er aksjonærkapitalisme. Der investerer bedriftene med aksjonærenes interesser som rettesnor — ikke hva som måtte svirre rundt av politisk ønsketekning. Politisk ønsketenkning som kriterium vil i de absolutt aller fleste tilfeller føre til feilallokering av ressurser. Dette er ingen kime til økt velstand.
Det er kimen til det motsatte: Redusert velstand — og til slutt fattigdom.
