Konsekvensen av at krigen fortsatte er hundretusner (eller kanksje mer enn en million) ekstra drepte og sårede, flere ukrainske byer som ligger i ruiner, millioner av ukrainske flyktninger, som aldri kommer til bake til Ukraina, og antagelig en endelig fredsløsning som vil innebære mye større avståelser av ukrainsk land til Russland.
Harald Kujat og Hajo Funke har skrevet en artikkel om hvorfor sjansen til å skape fred i Ukraina ble forspilt. Harald Kujat er en pensjonert tysk general. Han var generalinspektør (det vil si forsvarssjef) i Tyskland fra 2000 til 2002 og formann for NATOs militærkomité fra 2002 til 2005.
Hans-Joachim «Hajo» Funke er en tysk statsviter . Han underviste ved Otto Suhr Institute for statsvitenskap ved Free University of Berlin fra 1993 til han gikk av i 2010 . Fokuset hans er på forskning på høyreekstremisme og antisemittisme i Tyskland.
Artikkelen er oversatt til norsk etter tillatelse fra Michael von der Schulenburg.
Redaksjonen Uten Filter, juni 2024.
En detaljert rekonstruksjon av hendelser i mars 2022
I mars 2022 skapte Naftali Bennet en reell sjanse til å avslutte krigen bare fire til fem uker etter at Russland hadde invadert Ukraina. Dette skjedde ved direkte fredsforhandlinger mellom ukrainske og russiske delegasjoner og ved meklingsinnsats fra den daværende israelske statsministeren.
Men i stedet for å avslutte krigen gjennom forhandlinger som den ukrainske presidenten Zelenskyj og hans regjering så ut til å ha ønsket, bøyde Zelenskyj seg til slutt for press fra noen vestlige makter om å avslutte arbeidet med å finne en forhandlingsløsning. Vestlige makter ønsket at denne krigen skulle fortsette i håp om å knekke Russland. Ukrainas beslutning om å avbryte forhandlingene kan ha blitt fattet før oppdagelsen av en massakre på sivile i byen Bucha nær Kiev.
Det følgende er et forsøk på en trinnvis rekonstruksjon av hendelsene som førte til fredsforhandlingene i mars, og deres kollaps tidlig i april, 2022.
I BEGYNNELSEN AV MARS 2022 GJORDE ISRAELS STATSMINNSTER NAFTALI BENNET ET FORSØK PÅ Å MEGLE
Naftali Bennett hadde meglet fra den første uken i mars 2022. I et videointervju med den israelske journalisten Hanoch Daum 4. februar 2023 snakket han for første gang i detalj om prosessen og avslutningen av forhandlingene. Dette videointervjuet er grunnlaget for en detaljert rapport i Berliner Zeitung av 6. februar 2023: «Naftali Bennett ønsket fred mellom Ukraina og Russland: hvem blokkerte? Israels eks-statsminister snakket for første gang om sine forhandlinger med Putin og Zelenskyj. Våpenhvilen var angivelig innen rekkevidde.” (Berliner Zeitung, 06. februar 2023).
Rett etter at krigen brøt ut, hadde Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj bedt Bennett om å hjelpe til med å åpne en kommunikasjonskanal med Russlands president Vladimir Putin. Putin svarte med å invitere Bennett til Moskva: «Den 5. mars 2022, på Putins invitasjon, hadde Bennett fløyet til Moskva i et privatfly stilt til disposisjon av israelsk etterretning. I samtalen i Kreml hadde Putin, sa Bennett, gitt noen betydelige innrømmelser, spesielt hadde han gitt avkall på sitt opprinnelige krigstidsmål om å demilitarisere Ukraina. … .Til gjengjeld gikk den ukrainske presidenten med på å gi avkall på å bli med i NATO – et standpunkt han også gjentok offentlig kort tid senere. Dette fjernet en av de avgjørende hindringene for en våpenhvile … .”. Ifølge Berliner Zeitung hadde også andre saker, som fremtiden til Donbass og Krim, samt sikkerhetsgarantier for Ukraina, vært gjenstand for grundige samtaler i disse dager.
I intervjuet forklarte Bennett videre: «Jeg hadde på det tidspunktet inntrykk av at begge sider var veldig interessert i en våpenhvile (…). Ifølge Bennett var en våpenhvile innen rekkevidde på det tidspunktet, og begge sider var forberedt på å gjøre betydelige innrømmelser… Men spesielt Storbritannia og USA ønsket at denne fredsprosessen skulle avsluttes og de rettet blikket mot en fortsettelse av krigen.»
I begynnelsen av mars 2022 kontaktet president Zelenskyj ikke bare Naftali Bennett, men også den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder og ba ham bruke sine nære personlige bånd til Putin for å mekle mellom Ukraina og Russland i håp om å finne måter å avslutte denne krigen raskt. I et intervju publisert i den ukentlige utgaven av Berliner Zeitung 21./22. oktober i år (2023) snakket Schröder for første gang offentlig om sin rolle i innsatsen som førte til fredsforhandlingene i Istanbul 29. mars 2022. I likhet med Bennet, kom også han til den konklusjon at grunnen til at disse fredsforhandlingene ble avsluttet var at amerikanerne hindret dem. Han sa: «Ved fredsforhandlingene i mars 2022 i Istanbul med Rustem Umerov (daværende sikkerhetsrådgiver for Zelenskyj, nå ukrainsk forsvarsminister), gikk ikke ukrainerne med på fred fordi de ikke fikk lov. De måtte først spørre amerikanerne om alt de diskuterte,” og han fortsatte: “Men på slutten ( av fredsforhandlingene ) skjedde ingenting. Mitt inntrykk var at ingenting kunne skje fordi alt annet ble bestemt i Washington. Det var fatalt.” Den tyrkiske utenriksministeren, Mevlüt Çavuşoğlu, som organiserte Istanbul-møtet på den tiden, hadde tidligere kommet med lignende kommentarer. I et intervju med CNN Turk 20. april 2022 sa han: «Noen NATO-stater ønsket at Ukraina-konflikten skulle fortsette for å svekke Russland».
… MENS PARALLELLE FREDSFORHANDLINGER MELLOM UKRAINSKE OG RUSSISKE FORHANDLERE VAR I GANG
Direkte forhandlinger mellom en ukrainsk og en russisk delegasjon hadde allerede vært i gang siden slutten av februar 2022, og i den tredje uken i mars, “bare en måned etter krigens utbrudd, (hadde) de blitt enige om hovedlinjene av en fredsordning. Ukraina lovet å ikke slutte seg til NATO og ikke tillate militære baser for fremmede makter på sitt territorium, mens Russland lovet til gjengjeld å anerkjenne Ukrainas territorielle integritet og å trekke tilbake alle russiske okkupasjonstropper. Spesielle det var særlige bestemmelser for Donbass og Krim.» (Jfr. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! I: Emma av 6. mars 2023)
For å fremme fredsforhandlingene tilbød den tyrkiske presidenten å være vertskap for en ukrainsk-russisk fredskonferanse i Istanbul 29. mars 2002. Under forhandlingene formidlet av den tyrkiske presidenten Erdogan, presenterte den ukrainske delegasjonen et notat, som førte til Istanbul-kommunikéet. Ukrainas forslag ble omformulert til et utkast til traktat fra russisk side.
Teksten til Istanbul-kommunikéet av 29. mars 2022 inkluderte 10 punkter:
Punkt 1: Ukraina erklærer seg selv som en nøytral stat og lover å forbli alliansefri og å avstå fra å utvikle atomvåpen i bytte mot internasjonale juridiske garantier. Mulige garantistater inkluderer Russland, Storbritannia, Kina, USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen og Israel, men andre stater vil også være velkomne til å slutte seg til traktaten.
Punkt 2: Disse internasjonale sikkerhetsgarantiene for Ukraina vil ikke strekke seg til Krim, Sevastopol eller visse områder i Donbas. Partene i traktaten må definere grensene for disse områdene eller bli enige om at hver part forstår disse grensene forskjellig.
Punkt 3: Ukraina forplikter seg til ikke å slutte seg til noen militær koalisjon og ikke være vertskap for noen utenlandske militærbaser eller troppekontingenter. Enhver internasjonal militærøvelse vil bare være mulig med samtykke fra garantistatene. På sin side bekrefter garantistatene sin intensjon om å fremme Ukrainas medlemskap i EU.
Punkt 4: Ukraina og garantistatene er enige om at (i tilfelle aggresjon, væpnet angrep mot Ukraina eller militær operasjon mot Ukraina) skulle hver av garantistatene, etter umiddelbare gjensidige konsultasjoner om utøvelse av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar (som anerkjent i artikkel 51 i FN-pakten), gi bistand (som svar på, og på grunnlag av, en offisiell forespørsel fra Ukraina) til Ukraina som en permanent nøytral stat under angrep. Slik bistand vil bli tilrettelagt ved umiddelbar gjennomføring av nødvendige individuelle eller felles tiltak, inkludert stenging av ukrainsk luftrom, fremskaffelse av nødvendige våpen og bruk av væpnet makt med sikte på å gjenopprette og deretter opprettholde sikkerheten til Ukraina som en permanent nøytral stat.
Punkt 5: Et hvert slikt væpnet angrep (enhver militær operasjon), og enhver handling iverksatt som svar, vil umiddelbart rapporteres til FNs sikkerhetsråd. Slik handling vil opphøre så snart FNs sikkerhetsråd har truffet nødvendige tiltak for å gjenopprette og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Punkt 6: For å beskytte mot mulige provokasjoner vil avtalen regulere mekanismen for oppfyllelse av Ukrainas sikkerhetsgarantier basert på resultatene av konsultasjoner mellom Ukraina og garantistatene.
Punkt 7: Traktaten vil gjelde foreløpig fra datoen da Ukraina undertegner, og alle eller de fleste, av garantistatene.
Traktaten vil tre i kraft etter (1) Ukrainas permanente nøytrale status er godkjent i en landsdekkende folkeavstemning, (2) de relevante endringene er innlemmet i den ukrainske grunnloven, og (3) ratifisering finner sted i parlamentene i Ukraina og garantistatene.
Punkt 8: Partenes ønske om å løse problemene knyttet til Krim og Sevastopol vil bli inkludert i bilaterale forhandlinger mellom Ukraina og Russland for en periode på 15 år. Ukraina og Russland forplikter seg også til ikke å løse disse problemene med militære makt og til å fortsette med å arbeide for en diplomatisk løsning.
Punkt 9: Partene fortsetter konsultasjonene (som involverer andre garantistater) for å forberede, og bli enige om, bestemmelsene i en traktat om sikkerhetsgarantier for Ukraina, våpenhvile, tilbaketrekking av tropper og andre paramilitære formasjoner og åpning og sikring av sikre humanitære korridorer på en permanent basis, samt utveksling av lik og løslatelse av krigsfanger og internerte sivile.
Punkt 10: Partene anser det som mulig å holde et møte mellom presidentene i Ukraina og Russland for å signere en traktat og/eller ta politiske beslutninger om andre uløste spørsmål.»
TILSYNELATENDE INNLEDENDE STØTTE TIL MEGLINGSINNSATS AV VESTLIGE POLITIKERE.
Bevis på vestlige politikeres støtte til forhandlingene (i den innledende fasen) fremkommer av rekkefølgen av telefonsamtaler og møter i perioden fra begynnelsen av mars til i hvert fall midten av mars. 4. mars snakket Scholz og Putin på telefon; 5. mars møtte Bennett Putin i Moskva; 6. mars møttes Bennett og Scholz i Berlin; 7. mars diskuterte USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland saken på en videokonferanse; 8. mars snakket Macron og Scholz på telefon; 10. mars møttes Ukrainas utenriksminister Kuleba og Russlands utenriksminister Lavrov i Ankara; 12. mars snakket Scholz og Zelensky og Scholz og Macron på telefon; og 14. mars møttes Scholz og Erdogan i Ankara. (Jfr. Petra Erler: Re: Anmeldelse mars 2022: Hvem ønsket ikke en rask slutt på krigen i Ukraina, i: «News of a Lighthouse Keeper», 1. sep. 2023)
NATOs EKSTRAORDINÆRE TOPPMØTE 24. MARS 2022 I BRUSSEL MOTSETTER SEG ALLE FORHANDLINGER
Men denne første støtten visnet raskt, og NATO motsatte seg slike forhandlinger før Russland ville trekke alle troppene sine ut fra ukrainske territorier. Dette drepte faktisk alle forhandlinger. Michael von der Schulenburg, tidligere FNs assisterende generalsekretær (ASG) i FNs fredsoppdrag, skriver at «NATO hadde allerede på et ekstraordinært toppmøte 24. mars 2022 besluttet å ikke støtte disse fredsforhandlingene (mellom Ukraina og Russland).» (Jfr. Michael von der Schulenburg: FN-pakten: Forhandlinger! I: Emma, 6. mars 2023). Den amerikanske presidenten hadde fløyet inn til Brussel spesielt for dette ekstraordinære toppmøtet. Åpenbart var fred, slik den ble fremforhandlet av de russiske og ukrainske forhandlingsdelegasjonene, ikke i noen NATO-lands interesse.
FØRST HOLDER ZELESKY FAST VED RESULTATET AV FREDSFORHANDLINGENE
«Så sent som 27. mars 2022 hadde Zelenskyj vist mot til å forsvare resultatene av de ukrainsk-russiske fredsforhandlingene offentlig overfor russiske journalister – og dette til tross for at NATO allerede hadde bestemt på det ekstraordinære toppmøtte 24. mars 2022, å ikke for å støtte disse fredsforhandlingene.»
I følge von der Schulenburg hadde de russisk-ukrainske fredsforhandlingene vært et historisk unikt trekk, muliggjort bare fordi russere og ukrainere kjente hverandre godt og «snakket samme språk og sannsynligvis til og med kjente hverandre personlig». Vi kjenner ikke til noen annen krig eller væpnet konflikt der konfliktpartene ble enige om spesifikke fredsvilkår så raskt.
Den 28. mars erklærte Putin, som et tegn på velvilje og til støtte for fredsforhandlingene, seg klar til å trekke tilbake tropper fra Kharkov-området og Kiev-området. Dette skjedde tilsynelatende allerede før hans offentlige kunngjøring.
FREDSFORHANDLINGENE RAKNER
Den 29. mars 2022, dagen for Istanbul-møtet, snakket Scholz, Biden, Draghi, Macron og Johnson igjen på telefon om situasjonen i Ukraina. På dette tidspunktet hadde holdningen til disse sentrale vestlige allierte blitt hardere. De formulerte forutsetninger for forhandlinger som sto i åpenbar kontrast til Bennetts og Erdogans fredmegling: «Lederne ble enige om å fortsette å gi sterk støtte til Ukraina. De oppfordret igjen Russlands president Putin til å gå med på en våpenhvile, å stanse alle fiendtligheter, å trekke russiske soldater tilbake fra Ukraina og å tillate en diplomatisk løsning (…)» (Petra Erler: Re: Review March 2022: Who Didn’t Want a Rask slutt på krigen i Ukraina (i «News of a Lighthouse Keeper» 1. september 2023).
Washington Post rapporterte 5. april at NATO foretrekker fortsettelse av krigen fremfor en våpenhvile og fremforhandlet løsning: «For noen i NATO er det bedre for ukrainere å fortsette å kjempe og dø enn å oppnå en fred som kommer for tidlig eller til for høy pris for Kiev og resten av Europa.» Zelensky, sa han, burde “fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret.”
BORIS JOHNSONS BUDSKAP TIL UKRAINIERE 9. APRIL 2022: VI MÅ FORTSETTE KRIGEN
9. april 2022 ankom Boris Johnson uanmeldt Kiev og fortalte den ukrainske presidenten at Vesten ikke var klar til å avslutte krigen. I følge Storbritannias Guardian 28. april hadde statsminister Johnson “instruert” den ukrainske presidenten Zelensky“om ikke å gi noen innrømmelser til Putin”:
“Ukrainska Pravda” rapporterte om dette i detalj i to artikler 5. mai 2022:
«Ikke før hadde de ukrainske forhandlerne og Abramovich/Medinsky blitt enige i store trekk om strukturen for en mulig fremtidig avtale etter Istanbul-resultatene, så dukket den britiske statsministeren Boris Johnson opp i Kiev nesten uten forvarsel. Johnson formidlet to enkle meldinger til Kiev. Den første er at Putin er en krigsforbryter; han skal presses, ikke forhandles med. Den andre er at selv om Ukraina er villig til å signere noen avtaler med Putin om garantier, så er ikke kollektive Vesten det. Vi kan signere [en avtale] med deg [Ukraina], men ikke med ham. Han vil lure alle uansett,» oppsummerte en av Selenskys nære medarbeidere essensen av Johnsons besøk. Det ligger mye mer bak dette besøket og Johnsons ord og mer enn bare motvilje mot å inngå avtaler med Russland. Johnson inntok posisjonen at det kollektive Vesten, som så sent som i februar hadde foreslått at Zelensky skulle overgi seg og flykte, nå følte at Putin egentlig ikke er så mektig som de tidligere hadde forestilt seg. Dessuten er det en mulighet til å legge press på ham. Og Vesten ville benytte den.»
Neue Züricher Zeitung (NZZ) rapporterte 12. april at den britiske regjeringen under Johnson satser på en ukrainsk militær seier. Det konservative medlem av Underhuset Alicia Kearns sa: “Vi vil heller bevæpne ukrainerne til tennene enn å gi Putin en suksess.” Den britiske utenriksministeren (og senere statsministeren) Liz Truss bekjente i en hovedtale at “seier for Ukraina (…) er et strategisk imperativ for oss alle, og derfor må militær støtte trappes opp massivt “. Guardian-spaltist Simon Jenkins advarte: “Liz Truss risikerer å opptrappe krigen i Ukraina for sine egne ambisjoner.” Dette, sa han, var sannsynligvis den første Tory-valgkampen «som ble utkjempet ved Russlands grenser». Johnson og Truss ønsket at Zelensky «skulle fortsette å kjempe til Russland er fullstendig beseiret. De trenger en triumf i deres stedfortreder-krig. I mellomtiden kan alle som er uenige med dem bli avfeid som en svekling, en feiging eller en Putin-tilhenger. At denne konflikten blir utnyttet av Storbritannia til en skitten kommende lederkamp er kvalmende.»
Etter sitt andre besøk i Kiev 25. april 2022 sa USAs forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å bruke muligheten til å svekke Russland permanent militært og økonomisk i kjølvannet av Ukraina-krigen. Ifølge New York Times er den amerikanske regjeringen ikke lenger opptatt av en kamp om kontrollen over Ukraina, men av en kamp mot Moskva i kjølvannet av en ny kald krig.
På møtet 26. april 2022 med forsvarsministre fra NATO-medlemmer, og andre land sammenkalt av Austin i Ramstein, Rheinland-Pfalz/Tyskland, erklærte Pentagon-sjefen Ukrainas militære seier som et strategisk mål.
Det amerikanske magasinet «Responsible Statecraft» skrev 2. september 2022:
«Har Boris Johnson bidratt til å forhindre en fredsavtale i Ukraina? Ifølge en fersk artikkel i Foreign Affairs kan Kiev og Moskva ha kommet til en foreløpig avtale om å avslutte krigen allerede i april. Ifølge flere tidligere høytstående amerikanske tjenestemenn vi snakket med, så det ut til at russiske og ukrainske forhandlere foreløpig var blitt enige om konturene av en forhandlet midlertidig løsning i mars 2022», skriver Fiona Hill og Angela Stent. «Russland ville trekke seg tilbake til sin posisjon 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbass-regionen og hele Krim, og til gjengjeld ville Ukraina love å ikke søke NATO-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land. Beslutningen om å unnlate å fullføre avtalen falt sammen med Johnsons besøk i Kiev i april, hvor han oppfordret Ukrainas president Zelenskyj til å avbryte samtalene med Russland av to hovedgrunner: Putin er umulig å forhandle med, og Vesten er ikke klar for en slutt på krigen.
I artikkelen hans stilte forfatterne spørsmål som har blitt stadig viktigere etter hvert som krigen har utviklet seg:
«Denne tilsynelatende avsløringen reiser noen viktige spørsmål: Hvorfor ønsket vestlige ledere å hindre Kiev i å signere det som så ut til å være en god forhandlingsavtale med Moskva? Ser de på konflikten som en stedfortreder-krig med Russland? Og viktigst av alt, hva skal til for å komme tilbake til et forhandlet resultat?»
I sin kunngjøring om den delvise mobiliseringen uttalte Putin 21. september 2022:
«Jeg vil gjerne offentliggjøre dette for første gang i dag. Etter starten av den spesielle militæroperasjonen, spesielt etter samtalene i Istanbul, uttrykte Kiev-representantene ganske positive synspunkter på forslagene våre. Disse forslagene handlet i hovedsak om å sikre Russlands sikkerhet og interesser. Men en fredelig løsning passet åpenbart ikke Vesten, og derfor ble Kiev, etter å ha blitt enige om noen kompromisser, faktisk beordret til å annullere alle disse avtalene.»
I anledning besøket av en afrikansk fredsdelegasjon den 17. juni 2023, viste Putin frem avtalen som var akseptert og signert i Istanbul til kameraene.
KONKLUSJON: FORSPILT MULIGHET
Basert på de offentlig tilgjengelige rapportene og dokumentene er det ikke bare tydelig at det var en seriøs forhandlingsvilje fra både Ukrainas og Russlands side i mars 2022. Tilsynelatende ble forhandlingspartiene til og med enige om et utkast til traktat signert med forbehold om endelig ratifisering. Zelenskyj og Putin var klare for et bilateralt møte for å sluttføre resultatet av forhandlingene. Faktum er at hovedresultatene av forhandlingene var basert på et forslag fra Ukraina, og Zelenskyj støttet dem modig i et intervju med russiske journalister 27. mars 2022, selv etter at NATO vedtok å ikke støtte disse fredsforhandlingene. Zelenskyj hadde allerede uttrykt lignende støtte på forhånd hvilket viser at det tiltenkte resultatet av Istanbul-forhandlingene absolutt samsvarte med ukrainske interesser. Dette gjør den vestlige intervensjonen, som forhindret en tidlig slutt på krigen, enda mer katastrofal for Ukraina. Russlands ansvar for angrepet, som var i strid med folkeretten, relativiseres ikke ved at ansvaret for de alvorlige konsekvensene av forlengelsen av krigen, etter press fra Ukrainas vestlige støttespillere, legges på landene som krevet at krigen skulle fortsette.
Krigen har nå nådd et stadium hvor ytterligere farlig eskalering og en utvidelse av fiendtlighetene bare kan forhindres ved en våpenhvile. Det kan nå være siste gang at fred kan oppnås ved forhandlinger.
Det er fremlagt fredsforslag fra Kina, Den afrikanske union, Brasil, Mexico, Indonesia, og et forslag utarbeidet etter invitasjon fra Vatikanet fra i juni 2022. 3. oktober i år fremla vi vårt eget fredsforslag for den tyske regjeringen. Forslaget forsøkte representerte et forsøk på å innlemme alle som er fremsatt tidligere.
Etter de mislykkede Istanbul-forhandlingene har krigens forløp, og den nåværende ekstremt kritiske situasjonen, burde være grunn nok for et ansvarlig verdenssamfunn, og FNs medlemsland, til å tenke nytt og presse på for en våpenhvile og fredsforhandlinger.
Berlin, oktober 2023
