Av: Per Anton Rønning
Den bygger på ideer utviklet av italieneren Antonio Gramschi og ungareren Georg Lukács. Disse observerte at Marx ikke
fikk rett i sin revolusjonære teori, som predikerte at den europeiske arbeiderklasse skulle bringe den russiske revolusjon videre ut i Europa — for dette skjedde ikke. De interesserte seg av den grunn for hvilke årsaker dette kunne ha, og de kom frem til at det viktigste hinder var vestlig kultur, som hadde slikt grep om folk at de ikke så seg tjent med noe skifte i politisk system.
Proletariatets diktatur så ikke ut til å friste det store flertall.
De begynte derfor å arbeide med ideer om hvordan bryte ned og avvikle den vestlige kultur.
En tid etter at Frankfurterskolen var grunnlagt, ble det ansatt en ny sjef: Max Horkheimer. Han tok utgangspunkt i nettopp disse ideene som fokuserte om vestlig kultur som hinder for marxismens videre utbredelse. Dette har i dag fått betegnelsen “kulturmarxisme”.
Kulturmarxismen har dermed et destruktivt mål: den vil knuse Vestens vektlegging av individualisme, demokrati og kapitalistisk velstandsvekst.
Nå var tiden inne for Horkheimer til å innkalle forsterkninger til skolen. Musikk-kritikeren og marxisten, Theodor Adorno, og psykologen, Erich Fromm, ble hentet inn. Fromm var kjent som psykoanalytiker med basis i radikal marxistisk sosialpsykologi. Han var pioner på området seksuell frigjøring og kjønnspolitikk.
Maskulinitet og femininitet uttrykte, etter Fromms mening, ikke biologiske kjønnsmessige forskjeller, med de avhang av forskjeller i livsfunksjoner. Så maskulinitet og femininitet var sosialt bestemt. Når rolledelingen settes inn i en slik sammenheng, peker de ut en helt ny tankeretning hva angår kjønnsforskjeller.
Les også: Antonio Gramsci – Marx’ overmann?
Det var altså Erich Fromm som lanserte ideen om at kjønn ikke er biologisk, men sosialt bestemt, og egentlig basert på noe annet enn hva biologien skulle tilsi. Dette har åpnet veien for bestemmelse av kjønn i henhold til hvordan man “føler seg”.
Kjenner vi dette igjen fra dagens Pride-miljø, og det iherdige arbeid som foreningen FRI legger ned for å bryte ned de tradisjonelle oppfatninger av hva kjønn er: nemlig et biologisk fenomen?
Horkheimer, Fromm, Adorno og Marcuse lanserte nå “den kritiske teori”. Hva slags teori er dette?
Kommentator, Andreas Hardhaug Olsen, har en god beskrivelse av dette i Minerva, datert 12/8-2020:
— Sitat:
Utviklingen av kritisk teori kan dateres til 1937 og især et essay av Horkheimer. Kritisk teori distanserer seg eksplisitt fra konvensjonell vitenskap, som Frankfurter-miljøet anså som spesialisert og oppdelt, og følgelig mister helheten. Horkheimer kritiserte tradisjonell teori for å være låst innenfor det bestående, som en del av den totale arbeidsdelingen i samfunnet, med vitenskapelige verdier omsatt som varer. Den nye retningen skulle se samfunnsfenomener holistisk — i forbindelse, og i en større helhet.
Kritisk teori, hevdet Horkheimer, «står i opposisjon til de konvensjonelle tankebaner, disse garantister for “en partisk verden” som bidrar til at det som tilhører en svunnen tid, og som står for en foreldet ordning, fortsatt eksisterer. Utgangspunktet i kritisk teori er at menneskelivet er «verd å leve, eller snarere at det kan og bør bli gjort verd å leve», og at det foreligger gitte muligheter og midler for å forbedre menneskets liv. Derfor, understreker i Marcuse i “Det en-dimensjonale menneske (1964)”, hører
verdidommer hjemme i kritisk teori.
Les også: Hvordan kidnappe et begrep?
Slik blir vitenskap, som praktisert i kritisk teori, ikke en evigvarende prosess for å finne frem til sannheten eller beskrive virkeligheten uten åpne eller skjulte vurderinger, og tjener ikke simpelthen som grunnlag for vurderinger og avgjørelser. Den blir ikke wertfrei, slik Max Weber mente vitenskapen må etterstrebe for å sikre saklighet og nøytralitet.
Forholdet mellom vitenskap og samfunn forsto Frankfurterskolen altså forskjellig fra tradisjonell vitenskapsteori, som holder fast ved at verdier ikke automatisk kan utledes fra fakta. Frankfurter-tenkerne tolket forskning som, for å sitere Ragnvald Kallebergs forord til “Kritisk teori (1970)”, et «ledd i en frigjørende prosess»; en «virksomhet som orienterer sine anstrengelser ut fra ønsket om å virkeliggjøre det frie samfunn og det myndige menneske».
— Sitat slutt.
Denne teorien kan dermed sees som en måte å bryte ned tradisjonell vitenskap, der man introduserer politiserende elementer. Det er ikke bare snakk om å oppnå innsikt i faktiske forhold, det er heller snakk om å drive påvirkning i en bestemt retning, hvor målet er å få plantet synspunkter på hvordan verden “bør være”. Da er den vitenskapelige plattform forlatt — man er i stedet over i
politikken. Det ligger utenfor rammen av denne artikkel, men det er fristende å nevne “klimavitenskap” i en bisetning.
Alt er nedbrytning
Alt som kommer av synspunkter (gjerne formulert som imperativer) fra ulike grupperinger, inspirert av den kulturmarxistiske idéverden, er innrettet mot avvikling av det vestlige samfunn, som bygger på individuell frihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet (selv om denne i stadig større grad søkes innskrenket av “hatlover” og lignende), frie valg og frie markeder. Det vi blant annet observerer, er subtile og utspekulerte angrep på kjernefamilien, siden kjernefamilien er den viktigste bærebjelken i et fritt samfunn.
Herbert Marcuse var en sentral aktør i Franfurterskolen. Han ble værende i USA etter 2. Verdenskrig (Frankfurterskolens viktige aktører flyktet dit da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933), og innehadde et professorat ved universitetet i California.
Her begikk han en genistrek: Marcuse hentet nå frem Fromms ideer om seksuell frigjøring, ikke minst fordi dette ville bryte ned idéen om kjernefamilien og en monogam livsstil. Dette viste seg særlig å slå an blant radikale studenter.
Hans bok, “Eros and Civilization”, ble en slags bibel, for i denne boken fordømte han enhver selvpålagt eller annen restriksjon på seksuell adferd. I stedet introduserte han “polymorf perversitet” (polymorf= mange til mange relasjoner), og dette elementet var opphavet til det vi i dag kjenner som “homofil frigjøring”. Denne boken var viktig for studentopprøret på 60-tallet.
Les også: Bokomtale: Neste generasjons marxisme
Det skulle ikke være så vanskelig å kjenne igjen dagens Pride i dette. Erich Fromm brøt riktignok etterhvert med Frankfurterskolen pga. uenigheter om psykoanalytiske spørsmål, men det betyr mindre i denne sammenhengen. Duoen Fromm/Marcuse har uansett etterlatt seg viktige bidrag til nedbryting av kjernefamilien.
Pride er et genialt bedrag. Pride fremstilles som “retten til å elske hvem man vil”, og dette slagordet benyttes flittig for å fremme denne bevegelsens ideer. Men er det dette som er idéene? Når vi ser på idéenes kilder, ser vi et helt annet bilde: Dette er en av metodene for å bryte ned vestlig kultur og samfunnsstruktur, og det er noe helt annet enn å “elske hvem man vil”.
Man bør kanskje stoppe opp ved bevegelsens frivolitet i parade-sammenheng: den er neppe innrettet for å bevare vårt samfunn slik det er i dag. Her utvises ingen respekt for etablerte idéer. Det vi ser her er en ganske annen versjon av 17. mai-toget. Det bør være vanskelig for konservative å hylle dette så ubetinget som aktivistene forlanger at vi hyller det.
“Elske hvem man vil”, gir i en slik kontekst et langt dystrere perspektiv — i alle fall for oss som ønsker å bevare vestlig kultur. Et annet tema i den forbindelse er masseinnvandring, men dette ligger også utenfor rammen av denne artikkel.
Det jeg forsøker å få frem her, er at Frankurterskolen og dens kritiske teori favner vidt, og den sniker seg innpå oss under forehavender som ikke stemmer overens med dens egentlige målsettinger.
