Av: Lars Birkelund
I det siste er det særlig Glenn Diesen som har fått føle komiteens pisk, jfr «Kanselleringen av Glenn Diesen».
Men 14. juni slo Diesen hardt tilbake, i RT, av alle steder. Det er ikke første gangen RT har publisert noe av Diesen. Poenget her er at Helsingforskomiteen har pleid å kritisere/trakassere ham for det. Ikke nødvendigvis for det han skriver, men fordi han lar RT publisere sine artikler (som om en god tekst blir dårligere av at RT publiserer den).
Diesens kritikk av Helsingforskomiteen i artikkelen av 14. juni er så kraftig at den er ydmykende/injurierende. Så hvorfor har ikke komiteens Aage Borchgrevink og Ivar Dale, som ellers henger på ham som en klegg, på X, reagert denne gangen? Kan det være fordi kritikken er treffende og umulig å tilbakevise, og at de derfor ikke ønsker noen oppmerksomhet om den?
Artikkelen til Diesen tar utgangspunkt i det at vestlige NGOer, som Helsingfors-komiteen, kan være skadelige for andre land. Eller «How the US government uses NGOs to corrupt ‘civil society’ around the world», som det heter i tittelen (hvis USA støtter en NGO er det grunn til å tro at også Norge og/eller andre allierte gjør det). Utdrag fra artikkelen:
«Sivilsamfunnet er avgjørende for å balansere statens makt, men regjeringer søker i økende grad å kapre den gjennom NGOer de finansierer. De kan gjøre det mulig for en høylytt minoritet å overstyre et taust flertall.
På 1980-tallet forverret Reagan-doktrinen problemet, ettersom disse ‘menneskerettighets-NGOene’ ble finansiert av regjeringen og bemannet av personer med tilknytning til etterretningsbyråer, for å sikre at sivilsamfunnet ikke skal avvike for mye fra regjeringens politikk.
Akademikernes muligheter til å snakke åpent og ærlig begrenses av disse portvokterne. Nå for tiden begrenser visse NGOer dissens i akademiske debatter om stormaktsrivaliseringen i Ukraina. Godt dokumenterte fakta som er avgjørende for å forstå konflikten blir rett og slett ikke rapportert i media, og enhver innsats for å adressere disse fakta blir konfrontert med vage anklager om å være ‘kontroversielle’ eller ‘pro-russiske’, som må straffes med trusler, sensur og kansellering».
Russia Today
Så fortsetter Diesen med å beskrive sine erfaringer med Den norske Helsingforskomité:
«Den norske Helsingforskomiteen er finansiert av den amerikanske regjeringen og CIA-assosierte National Endowment for Democracy (NED). De publiserer jevnlig tekster som sverter meg og glemmer sjelden ukentlige ‘tweets’ som stempler meg som propagandist for Russland. Det er nedsettende personkarakteristikker og sverting, snarere enn noe som kan anses som sammenhengende argumenter».
For oss som har observert dette over tid kan det neppe være annet enn forsøk på 1) å skremme norske medier fra å bruke Diesens kompetanse, som er unik i Norge. Dette har Helsingforskomiteen lyktes med. 2) Å få Universitetet i Sørøst-Norge, der Diesen er professor, til å sparke ham (sjøl om komiteen nekter for at de ønsker det). Det har komiteen ikke klart.
Diesen fortsetter:
«Komiteen nådde toppen av absurditet med en syv-siders artikkel i en avis (jeg tror det var Morgenbladet, min kommentar) der det ble hevdet at jeg hadde brutt folkeretten ved å spre krigspropaganda (…)
Etter påfølgende trusler gjennom sosiale medier, e-poster, SMSer og telefonsamtaler, rådet politiet meg til å hemmeligholde hjemmeadressen og telefonnummeret mitt. En fra Den norske Helsingforskomiteen la nylig ut en salgsannonse for huset mitt, som inkluderte bilder av hjemmet mitt med adressen min til sine følgere på sosiale medier.
Den norske Helsingforskomiteen infiltrerer og korrumperer også andre institusjoner. En av de mer ivrige ansatte i Helsingforskomiteen er også styremedlem i Norsk organisasjon for faglitterære forfattere og oversettere (NFFO), og brukte sin stilling der til å få organisasjonen til å trekke seg som medarrangør av et arrangement, der jeg var invitert til å tale. Den norske Helsingfors-komiteen er også overrepresentert i Nobelkomiteen, for å sikre at de riktige kandidatene blir plukket ut».
Når det gjelder Nobelkomiteen retter jeg oppmerksomheten mot en artikkel jeg skrev i 2022, «Fredsprisen, framsnakking og baksnakking».
Diesen igjen:
«Hvorfor skulle en humanitær NGO oppføre seg som moderne brunskjorter ved å begrense den akademiske friheten? Man kan på samme måte spørre hvorfor en menneskerettighets-NGO bruker mer krefter på å demonisere Julian Assange i stedet for å utforske menneskerettighetsbruddene han avslørte».
Det er altså svært kraftige beskyldninger Glenn Diesen kommer med. Og noen fra komiteen har helt sikkert lest artikkelen. Personlig har jeg gjort Aage Borchgrevink oppmerksom på den. Likevel har jeg kun lagt merke til en reaksjon, fra den mystiske Bjørn Johan Berger, som skjermdumpen under viser. Det kan tyde på at komiteen lar ham gjøre den skitne jobben for seg.
Berger kommenterer ikke noe av det Diesen skrev i artikkelen, bortsett fra at han feilsiterer når han påstår at Diesen skrev at Helsingfors-komiteen er «brunskjorter», sjøl om Diesen var ganske nær da han spurte: Hvorfor skulle en humanitær NGO oppføre seg som moderne brunskjorter ved å begrense den akademiske friheten?
Ellers må jeg ta forbehold for at Berger og Ivar Dale kan ha skrevet ting jeg ikke har fått med meg, da de har blokkert meg, både på Facebook og X. Skjermdumpen av Bergers utblåsning fikk jeg fra en som Berger ikke har blokkert.
Vestlig-finansierte NGOer har vist at de kan være skadelige og undergravende for andre lands demokratier, når de får stor innflytelse i strid med folkeviljen i de enkelte landene. De kan sies å være det som tidligere med forakt ble kalt ‘yrkesdemonstranter’ i Norge, bortsett fra at dagens ansatte i vestlige NGOer, som Helsingfors-komiteen, faktisk får betalt for å demonstrere, i skrift, tale og eventuelt i gatene i andre land. Og pengene kommer fra USA, Norge og andre NATO-lands regjeringer, uten at jeg herved sier at alle vestlig-finansierte NGOer er like (potensielt) farlige og undergravende.
Her fra en åpenhjertig stortingsmelding, nr 15 2008/2009. Den viser hvordan norske myndigheter ser på norske medier og organisasjonsliv og hva myndighetene forventer av dem.
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse.
Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunika sjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».
Steigan 12. juli 2020
Diesen igjen:
«NGO-ene gjør det mulig for en høylytt vestlig støttet minoritet å marginalisere et taust flertall, og deretter selge det som «demokrati». Protester kan derfor legitimere kupp (overthrow) av folkevalgte regjeringer. The Guardian omtalte den ukrainske oransjerevolusjonen i 2004 som «en amerikansk skapelse, en sofistikert og briljant utformet øvelse i vestlig merkevarebygging og massemarkedsføring» med det formål å «vinne andres valg» (…)
En lignende regimeskifteoperasjon ble gjentatt i Ukraina i 2014 for å mobilisere det ukrainske sivilsamfunnet mot deres regjering, noe som resulterte i kuppet (overthrow) mot den demokratisk valgte regjeringen mot flertallet av ukrainere. De frivillige organisasjonene kalte det så en «demokratisk revolusjon», som ble fulgt opp av Washington som sikret seg dominans over sentrale maktposisjoner i Kiev».
Diesen fortsetter med å fortelle om NGOers tilsvarende virksomhet i Georgia. Men det viktigste poenget her er Helsingforskomiteens taushet. Jeg tror, som sagt, det skyldes at kritikken er treffende og umulig å tilbakevise, og at komiteen derfor ikke ønsker noen oppmerksomhet om den. Det vil rett og slett bli for pinlig for dem.
Her en av mine artikler om komiteen:
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatter. Første gang publisert i Steigan.no den 6. juli 2024.
