av Per Anton Rønning
Statsbudsjettet for 2024 har en samlet intektsside på 2378 milliarder NOK. Av dette er 858 milliarder hentet fra Statens Pensjonsfond Utland eller Oljefondet som det kalles i dagligtale. Dette gir 1520 milliarder NOK i inntekter fra skatter og avgifter. Dette forteller at 36% av den totale inntekt er finansiert av ojeinntekter mens 64% er finansiert av skatter og avgifter. Statsbudsjettets totale utgiftsside beløper seg til 1888 milliarder NOK, utgifter til oljesektoren medregnet.
Dette viser at statsbudsjettet måtte salderes med 336 milliarder NOK i underskudduten bidrag fra Oljefondet. Med bidrag fra Oljefondet salderes budsjettet med overskudd, og man kan absoulutt stille spørsmål ved hvorfor det skulle være nødvendig. Kjekt å ha?
Iflg. SSB er i dag 2.6 millioner kvinner og menn sysselsatt med inntektsgivende arbeid i landet (den totale arbeidssyrken er på 2.7 mill). 2.6 millioner = 0.0026 milliarder, og da blir regnestykket slik: Underskudd 336 dividert på sysselsatte 0.0026 (milliarder) er lik 129230 NOK per sysselsatt. Man måtte altså i gjennomsnitt kreve inn litt under 130.000 pr. sysselsatt for å dekke inn statsbudsjettets underskudd uten oljeinntekter slik utgiftssiden nå er satt opp. Det kan være grunn til å ønske politikerne lykke til med å selge et slikt budskap. Konsekvensen vil nok måtte bli drastiske nedskjæringer på utgiftssiden, om vi skulle ta farvel med oljeinntektene.
Nå er ikke dette noe uoppnåelig mål, Norgesdemokratene har i sitt program for inneværenede stortingsperiode satt opp en beregning som viser et innsparingspotensiale på rundt 500 milliarder uten velferdstap. Når vi tar i betraktning at norske offentlig
sektor pr capita er vesentlig større enn andre nordiske land, er det ikke vanskelig å se at det må være snakk om unødvendig utesing av offentlig virksomhet. Det finnes utvilsomt potensiale for innsparing uten at det går ut over viktige velferdstjenester.
De regimetro og statssubsidierte media synes ikke å være det minste interessert i dette, så det journalistiske mangfold mediastøtten skulle gi oss har nok feilet. Vi har fullstendig ensrettede media, så statlig støtte av disse kan avvikles i dag. Vi ville
spare 388 millioner på det, uten å merke noen forskjell, bortsett fra at noen av dem ville måtte avvikle.
En annen kuriositet er at Norge gir bistand til Kina. I perioden 2014-2019 ga Norge 581 millioner i bistand til verdens nest største økonomi. Få det til å gå i hop.
Fremtidige oljeinntekter
Oljeinntektene er ingen selvfølge på lang sikt. Ikke fordi det er trolig at den minoriteten av velgerne som vil avvikle all leting etter- og produksjon av olje vil få gjennomslag det er tvert imot grunn til å tro at denne andelen vil være synkende. Der er imidlertid to andre faktorer man bør ha i tankene.
Den første er at olje tross alt er en begrenset ressurs, slik at man etter hvert gjør mindre drivverdige funn, og at disse blir færre. Dette er vanskelig å beregne, og det kan være olje for mange års forbruk gjemt i bakken, men dette vet vi ikke sikkert.
Men en dag må det nødvendigvis ta slutt.
Den andre er nye energiformer. Nei, det er ikke snakk om vind og sol, dette kan aldri bli stabile energikilder. Man må stadig finne ut hvor energien skal komme fra når det ikke blåser eller er solskinn.
Vi må i stedet tenke på fusjonsenergi. Den dagen det lykkes å bygge en reaktor som leverer mer energi ut enn det som skal til for å starte og drive prosessen har vi et historisk gjennmbrudd. Vi vet ikke når dette blir, men det er grunn til å tro at det vil lykkes til slutt. Og da har vi stabil energi tilgjengelig i uendelige mengder. Da vil markedet for fossil energi bli påviket, og det vil få store konsekvender for norske inntekter fra oljesektoren.
Da er det heller tvilsomt at norske politikerne vil ha milliarbeløp fra oljefondet til å dekke utgiftene med. En annen konsekvense blir utvilsomt at fondets planlagte anvendelse til pensjoner vil bli undergravet. Når hørte vi en norsk politiker trekke opp slike linjer for å få i gang en debatt om hva vi skal gjøre i dette tilfellet? Det første man selvsagt må gjøre er å studere andre nordiske land og finne ut hvordan de klarer seg bra men en mindre offentlig sektor enn vi gjør.
Vi bør også få en debatt om Norgesdemokratenes programpunkt om mulige innsparinger i størrelsesorden 500 milliarder. Det er sikkert mange “bullshitjobber” i det offentlige som ingen ville legge merke til om de forsvant. Man kan også stille spørsmålet ved selve organiseringen. Vi merker oss at det har blomstret opp med direktorater i øst og vest. Hvert departement har nå sitt
underliggende direktorat. Hvorfor er dette nødvendig? Dette peker hen til byråkrat-regjereri.
Dette er kritiske spørsmål som må stilles, og ingen av dagens innvalgte politikere (ei heller FrP – kanskje særlig ingen derfra) synes å interessere seg for statens vedvarende vekst i kostnader og antall årsverk. Alle stikker hodet i sanden mens
veksten bare fortsetter uhemmet, og dette er ikke til glede for folk flest, kun til glede for de som får trygge, overbetalte offentlige jobber.
Vi trenger politikere med et perspektiv som strekker seg ut over neste valg.
