Kommentar til: Søstrene Modernitet og den hellige kua Demokratiet

Kommentar til: Søstrene Modernitet og den hellige kua Demokratiet

Jeg vil si noen ord om kongedømme, parlamentarisme og demokrati.

Av: Dag Myhre, Oslo

Det som sitter igjen fra skolens samfunnsfag og demokratiets historie, var blant annet at Sverdrups krav om: “all makt i denne sal“, banet veien for den norske demokratiske nasjon. “Parlamentarisme” var et begrep omtrent synonymt med demokrati.
Men “all makt i denne sal” var et krav for at ikke den svenske Kong Oscar II fortsatt skulle bestemme i Norge.

Det var kampen for Norge som en selvstendig nasjon som ble innledet i 1884.
Omringet av stormakter som England, Danmark og Sverige, som alle var kongedømmer, hadde vi neppe noe valg den gang i 1905.
Skulle Norge bli en selvstendig nasjon måtte vi velge en egen konge.

Men de land som virkelig avsluttet kongedømmet for å innføre demokrati, ble aldri parlamentariske. Det stred mot det grunnleggende maktfordelingsprinsippet.

Hva er demokratiets grunnprinsipper?

Regjering og Storting må velges av folket hver for seg slik at regjeringen gis tilstrekkelig makt til effektivt å kunne styre, men også Stortinget tilstrekkelig kontroll til å begrense denne makten.
Det viktig er at det er den utøvende makt som skal styre, ikke den kontrollerende makt.
At et kontrollorgan ikke kan være en del av den funksjonen den skal kontrollere, er et grunnleggende prinsipp i all sikkerhets og kvalitets filosofi.

3-deling av makten ble i den amerikanske konstitusjon, som ble grunnlaget og malen for de Europeiske grunnlovene, det bærende demokratiske prinsipp.
Prinsippet kan enkelt beskrives slik at folket i hemmelige valg skal velge 3 stats autoriteter som er likeverdige overfor hverandre og som har sine klart definerte roller.

1. Utøvende makt. President og regjering
2. Kontrollerende makt. Nasjonalforsamling
3. Dømmende makt. Domstolene.

Parlamentarismen står i motsetning til dette prinsippet og
reduserer regjeringens makt til å kunne styre effektivt.
Parlamentarismen reduserer Stortingets makt til å kontrollere regjeringen.

Dette åpner for stadig mer populistiske og amatørmessige avgjørelser på alle plan. Politikere blir mer og mer utsatt for press fra forskjellige pressgrupper.

Dersom vi hadde hatt individuelt valg på president, ville Norge hatt en statsleder som et flertall av folket, i hemmelig valg, stod bak. En kunne tenke seg en ordning der de to kandidatene som fikk mest stemmer ved første omgang gikk videre til finalen.

Vi kunne fått en regjering som var i stand til å gjennomføre den politikken den ble valgt på, og som var ansvarlig først og fremst overfor velgerne i et presidentvalg der alle stemmer tellet likt.

Er det ikke et tankekors at:

  • partier «på vippen» i stortinget, vakende i sperregrensen og med stadig mindre oppslutning, ofte får avgjørende innflytelse på politikken?
  • regjeringen må utnevne statsråder som en følge av maktkampen og intrigene i stortinget?
  • statsråder, ofte unge og uerfarne uten noen ekspertise for departementet de skal lede, hopper fra departement til departement for å få regjeringskabalen til å gå opp.
  • de forskjellige partiene på stortinget har blitt så like at de kanskje bare burde kalles stortingspartiet?
  • den politiske kursen i fedrelandet går i fullstendig feil retning, og at politikerne så klart ikke rekrutteres fra de skarpeste knivene i skuffen?

Hadde vi hatt en president valgt av folket, ville han selvsagt valgt erfarne voksne personer med spesielle kunnskaper til å lede de forskjellige departementene. Akkurat som det står i Grunnloven: Kongen velger selv sitt råd.
Et slikt system ville tiltrukket seg og valgt ut de dyktigste personene i samfunnet.

Det skjer ikke med parlamentarisme.

  • Vi betaler en pris for dette i dag som er lite effektivt styre av landet,
    Et Storting som ikke makter å utøve sin kontrollfunksjon av Regjeringen fordi den er selv en del av den utøvende makt.
    En urettferdig valgordning som ikke sikrer at regjeringen er valgt av et flertall i folket.
  • Mange andre forandringer kunne også skapt en bedre ledelse i Norge.
  • Stortinget burde igjen bli delt opp i Lagting og Odelsting som opprinnelig. Lagtings-salen står i dag tom.
  • Det burde innføres individuelle valg på Lagting og Odelsting fordi det kreves forskjellige kompetanser i de to tingene. Lagtinget trenger juridisk kompetanse, Odelstinget trenger økonomisk- og budsjett-kompetanse.
  • Det burde være valg hvert år i begge kammer, der en fjerdedel av representantene var på valg. På den måten ville velgerne få mye bedre kontroll over politikken som føres. Er ikke det viktig i et demokrati?
  • Presidenten burde velges for 6 år uten mulighet for gjenvalg.
    Presidenten trenger derfor ikke bruke ressurser på valgkamp.
  • Det bør settes krav til stortingsrepresentanter som sikrer kvalitet og stopper utnevnelse av broilere fra partiene.
    F.eks. 15 år i yrkeslivet utenom politikk.
  • Norge trenger en kraftig gjennomgang og forandring av grunnloven.
    Når vi enes om å avvikle kongedømmet før skandalene blir enda verre å leve med, bør vi samtidig avvikle parlamentarismen og innføre forandringer som de nevnt ovenfor slik at vi får en effektiv, rettferdig og demokratisk styreform av landet.

Takk!

Lever i håpet om en forandring mot reelt demokrati.

Dag Myhre, Oslo

Loading

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.