Av: Per Anton Rønning
Strategien er noe som stammer fra flere årtier tilbake, nærmere bestemt 1966, hvor den ble formulert i sin opprinnelige versjon.
Dette er en sosial ingeniørmetode fremsatt av de amerikanske sosiologene og politiske aktivistene Richard Clovard og Frances Fox Pivens. Deres ide var å fremtvinge en garantert minsteinntekt for de fattige. Dette ville de oppnå gjennom å overbelaste systemet med en flom av velferdskrav. Dette skulle fremtvinge et system med garantert minsteinntekt gjennom omfordeling i regi av den føderale regjeringen.
Cloward og Pivens var begge professorer ved Columbia University School of Social Work. Strategien ble presentert i en artikkel fra mai 1966 i det liberale magasinet “The Nation” med tittel “The Weight of the Poor: A Strategy to End Poverty”. Hensikten var å få det Demokratiske patiet til å gå inn for en slik fattigdoms-politikk.
Selve grunnidéen i Clovard-Pivens strategien kan observeres også i dag, og den kan kort beskrives slik:
1: Overbelast systemet
2: Bruk overbelastingen til å skape panikk og hysteri
3: Bruk denne situasjonen til å bryte ned dagens system
4: Erstatt dagens system med et nytt system
I dag gjenkjenner vi strategien i form av masseinnvandring. Masseinnvandringen har som hensikt å iverksette strategiens punkt 1, overbelast systemet. Når vi nå tydelig ser konsekvensen av dette, ser vi også at punkt 2 er i ferd med å komme på plass. Et svært godt eksempel er den siste knivstikkingen i Southport i England, der folk tok til gatene for å protestere, og de rettet sin harme mot innvandrere. Statsminister Keir Starmer var raskt på pletten og annonserte at slik adferd er høyreekstrem bølle-virksomhet, som vil bli straffet strengt.
Kort sagt: Ytringer til ugunst for innvadrer-befolkningen skal ikke være tillatt. Også ytringer i sosiale media er angrepet av regimet, i god nazi/kommunist-stil. Starmer slipper ut kriminelle fra fengslene for å sydde plass til “høyreekstreme” opponenter, for i hans politiske fantasiverden er hovedproblemet i England ikke innvandrere, men “høyreekstreme”. Dette vil være den stråmann som blir holdt høyt når man skal iverksette tiltak mot all den uroen som preger samfunnet. Og alle som er i politisk opposisjon til det sittende regime er nettopp høyreekstreme. Påstår man.
Clovard-Pivens strategi kan sammenlignes med en skogbrann. Selv om en skogbrann forårsaker stor skade på eksisterende vegetasjon, vil skogen til slutt vokse tilbake med yngre trær, som vil være sterkere enn de gamle trærne. Masseinnvandringen vil virke på samme måte: Ved å importere folk med en inkompatibel og fiendtlig ideologi (islam), vil den gamle kulturen til slutt bryte sammen og bli tvunget til å akseptere en ny styreform, de vil måtte gi opp frie markeder og individuell frihet og erstatte dette med autoritært/totalitært styre.
Den globalistiske eliten har åpenbart interessert seg for Clovard-Pivens strategien. WEF’s Klaus Scwabs berømmelige “you will own nothing and be happy” avslører den målsetting som er formulert for middelklassens fremtidige livssituasjon: Som fattige leilendinger. Dette vil ikke komme av seg selv, det trengs fundamentale endringer i samfunnet for å få dette til. Folk må gjøres så fattige at de ikke har råd til å sitte med eiendom, de må tvinges til å leie om de vil benytte seg av varige konsumgoder. Og utleierne vil være en liten, superrik elite. Denne elitens hovedkvarter vil være Davos.
Det kan være av interesse å se nærmere på Keir Starmer som politiker. Her ser vi en sosialdemokrat som åpenbart ønsker å ta sosialdemokratiet i autoritær retning, og betegnelsen “sosialoligarki” synes å ta form i horisonten. Elon Musk, eier av X (tidl. Twitter) har uttalt at han tror borgerkrig er uunngåelig i UK. Dette har fått Starmer til å gå av skaftet, for han har tydeligvis ingen toleranse for kritikk. I stedet for kaldt og rolig å analysere Musks påstand for å se hvilke tegn som faktisk er å avlese, defineres Musk som personlig fiende.
Kombinasjonen av opptøyene og Musks betraktninger har fått regjeringen i London til å sette “feilinformasjon” høyt på agendaen. Flere ministre samt Londons ordfører, muslimske Sadiq Khan har tatt til orde for å se nærmere på “online safety act”, som er ment å legitimere meningspoliti på internett, i den “edle” hensikt å bekjempe desinformasjon.
Det avtegner seg tydelig at alle utsagn makteliten ikke liker puttes i en sekk med merkelapp “desinformasjon”. En hersketeknikk er dermed etablert. Starmer har uttalt at lover mot desinformasjon vil bli gjennomgått, for sosiale media er ikke en lovløs sone. Les: Frie ytringer må begrenses. Hvor langt vil Starmer gå i sine bestrebelser for å forby meninger han ikke liker? Musk har allerede uttalt til sine 193 millioner følgere at noen domfellelser relatert til sosiale mediers rolle i opptøyene er “messed up”. Men Starmer gir seg ikke.
Nå vil man introdusere maktmidler for å tvinge internettselskaper til å fjerne “lovlig, men allikevel skadelig innhold” fra sine plattformer. Toriene ville ikke fremme en slik bestemmelse i deres tilsvarende lovproposisjon i 2022, da de anså dette som diktatorisk sensurvirksomhet. Men Labours representanter støtter dette fullt ut.
Vi ser mønsteret avtegne seg. Innvandring skaper ikke fred og harmoni, den skaper en kulturkollisjon som har destabiliserende effekt på samfunnet. Dette begynner nå å bli så åpenbart at den etnisk vestlige befolkning begynner å reagere. De aksepterer ikke globlistenes ønske å destabilisere samfunnet for å tvinge ut den rådende styreform for å erstatte den med et oligarki med sete i Brussel og/eller Davos, der nasjonalstater og landegrenser er opphevet og nasjonalt selvstyre er historie.
For at de globalistiske oligarkitilhengerne skal få Clovard-Pivens strategien til å virke etter sin hensikt, er det av avgjørende betydning å innskrenke ytringsfriheten mest mulig. Dette betyr at utsagn som eliten mener strider mot deres målsettinger må forhindres spredd, og aller helst gjøres kriminelle. Ytringsfriheten er de totalitæres fremste fiende, samtidig som den er demokratiets grunnleggende forutsetning. Ingen som tar til orde for begrensning av ytringer med den ene eller andre begrunnelse har demokrati i tankene. Hvis ytringer ikke er frie, slik §100 i Norges Grunnlov forutsetter, dør demokratiet.
I Norge har de politiske partiene med plass på Stortinget nå gått sammen om en endring i valgloven som gjør det nærmest umulig å stille til valg for små, nydannede partier. Det antallet underskrifter som nå kreves for å bli registrert i partiregisteret er så monstrøst at det nærmest er umulig å møte. Hensikten med dette er ikke vanskelig å se. Stortingspartiene vil verne om sin maktposisjon og de har -det synes tydelig- intet imot den destabilisering av samfunnet som finner sted foran øynene på oss alle. Tvert imot må de tro at dette er veien til evig makt for dem.
Et interessant spørsmål er: Kan vi se for oss at det nylig avholdte valg i Storbritannia blir det siste på lang, lang tid? Kan Starmer bruke trusselen om borgerkrig som brekkstang for å innføre en unntakstilstand der det ikke er plass for noe valg? Kan vi se for oss en tilsvarende reaksjon her hos oss? Vi må ikke glemme at de politiske partiene primært er til for å opprettholde sin egen base, ikke for å tjene velgernes interesser. Alt som truer deres base er å anse som fiendtlig aktivitet, herav nye regler for å hindre partier som tenker helt annerledes i å komme inn på Stortinget.
I dag brukes muslimsk innvandring som middel til destabilisering. Så er spørsmålet:
Hva om eliten har gjort regning uten vert? Vi husker godt at venstreorienterte tok del i den iranske revolusjonen. Noe av det første Khomeini gjorde etter at revolusjonen var fullført var å gå løs på sosialister/kommunister. De ble et hode kortere, for å si det slik. Var det så vanskelig å forutse? Sosialister er normalt ateister, og det faller svært uheldig ut blant muslimer, som mener å ha den eneste sanne religion. Her er det ikke snakk om noen form for fredelig sameksistens med ateister.
Vi lever kort sagt i interessante tider.
Andre innlegg av Per Anton Rønning
